Fremmede arter har flyttet inn

---

Anbefalt bok

Ken Thompson

Where do Camels Belong? The Story and Science of Invasive Species

London: Profile 2014

---

Som om vi ikke allerede har nok å slite med – jeg nevner i fleng klimaendringer, terrortrusler, høyreekstremisme, idioten i Det hvite hus og smarthøyttalere som ikke skjønner hva vi sier – så blir artsinvasjoner ansett som et voksende problem av blant annet biologer, bønder, jegere og alminnelige turgåere. I pressen tas det for gitt at invaderende arter, altså dyr og planter som ikke egentlig hører hjemme der de har etablert seg, er et problem. De utkonkurrerer eksisterende arter og bringer økosystemene i ubalanse. Her oppe hos oss var det lenge den russiske kongekrabben, som levde helt øst i Russland inntil den ble satt ut i Kvitsjøen og begynte å krabbe vest- og sørover, som fikk mest oppmerksomhet. Samtidig skapte iberiasneglen, trolig en blindpassasjer i en Spania-turists bagasje, problemer for vestlandske jordbærdyrkere og østlandske hageeiere, og nå er det mange som snakker bekymret og opprørt om blant annet stillehavsøstersen og den japanske tangen, som begge mistenkes å ha blitt skylt ut med ballastvann fra et skip.

Innvandreren rattus norvegicus.

Biologen Ken Thompson er lite imponert over den ensidige hetsen som rammer arter som forflytter seg. For det første, sier han, har dyr og planter alltid flyttet på seg, det skjer bare på andre måter og med større hastighet nå som frenetisk aktive og mobile mennesker lever praktisk talt overalt. For det andre finner nykommere ofte ledige økologiske nisjer. For det tredje blir de nye artene ofte utkonkurrert av de etablerte. Og for det fjerde tilpasser de eksisterende artene seg nykommerne; økosystemet forandrer seg.

Var det noen som la merke til bruken av ordet «egentlig» ovenfor? Thompson problematiserer slik begrepsbruk. For hvor hører egentlig kamelen (dromedaren) hjemme? Arabia, vil de fleste kanskje svare. Men den har ikke bodd der så lenge. Sett i et evolusjonært perspektiv er kamelen nordamerikaner, og dessuten er Australia det eneste stedet i verden der det lever flokker av ville kameler. Og for å ta et hjemlig eksempel: Når ble den brune rotten så norsk at det var naturlig å kalle den rattus norvegicus? Den ankom neppe før 1500-tallet, og hadde trolig innvandret fra det nordlige Kina, via omveier. Pestrottene fra Svartedauen tilhørte jo en annen art.

Fordomsfri kunnskap.

Thompson er nådeløs i sin kritikk av overforenklende ideer om opprinnelse, røtter og tilhørighet. Kjente og ofte kjære arter, som krepsen i England eller poteten på Aotearoa (New Zealand), har bare noen generasjoner på baken. De var invaderende arter, men på et tidspunkt ble de like innfødte som den vestlandske rododendronen. Mange av dem har stor økonomisk betydning.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Illustrasjon: Stine Kaasa

---

På feltarbeid i Australia snakket jeg en gang med en økologisk fundamentalist, som mente at alle arter som var kommet etter 1788 (altså settler-koloniseringen), burde fjernes fra kontinentet. Først spurte jeg hvor han selv hadde tenkt å dra. Så gikk det en faen i meg, og jeg tok opp fremmede arter som epletrær, hvete, kuer og pudler. Plutselig ble spørsmålet komplisert, og det er Thompsons poeng: Han sier ikke at artsinvasjoner alltid er positive, men at det er nødvendig med detaljert, fordomsfri kunnskap før man feller en dom. Dessuten er disse bekymringene av ny dato. Tenk bare på de botaniske hagene som ble etablert rundt om i verden fra 1700-tallet av. De hadde som mål å spre egnede planteslag, både av økonomiske og estetiske grunner. Det er heller ikke lenge siden at engelskmennene satte ut ørret i indiske fjellbekker, og i Australia var sørafrikanske prydbusker veldig populære, helt til de ganske nylig ble veldig upopulære, og frivillige begynte å gå manngard på søndagene for å rykke dem opp med roten.

Fremmedfrykt.

Thompson er ikke ubekymret over tapet av biologisk mangfold i verden, men han hevder at artsinvasjon ikke er en viktig faktor. Heller enn å sutre over at forvillede katter spiser fugleegg eller at villsvin i Australia graver opp røtter og etterlater seg en svinesti der de har tilbrakt noe tid, bør kritikerne rette oppmerksomhet mot det industrielle landbruket. Han skriver ikke om høyrepopulisme og ropene etter renhet og grenser som sprer seg raskere enn noen invaderende art, men han kunne godt ha gjort det. Den samme kognitive malen som sier at alle ikke-endemiske arter er en trussel, brukes også til å snakke om muslimer eller honduranere som urene, grenseoverskridende instanser som skaper kaos, usikkerhet og destabilisering. Skal vi klare å leve med moderniteten, må vi også leve med nykommere, enten de heter sebramuslinger eller Fatima.