Kommentar

Skandalen i Svenska Akademien er blitt til et nordisk mesterskap i pressemeldinger, skriver Bernhard Ellefsen.

Ifølge den store ordboken som utgis av Svenska Akademien, betegner ordet «eufemism» «uttryckssätt som använder förskönande, beslöjande eller förmildrande omskrivningar för ting». Videre er en eufemisme et begrep hvis egentlige benevnelse ville virke støtende. Ordboken er, sammen med Nobelprisen i litteratur, den skandalerammede institusjonens store stolthet. Det lange og ødeleggende spillet etter at akademimedlem Katarina Frostensons ektemann, Jean-Claude Arnault, ble anklaget og dømt for overgrep, har etter hvert utviklet seg til et slags nordisk mesterskap i eufemismer.

Foreløpig siste bidrag i konkurransen står Akademien selv for, i en pressemelding som bekjentgjør at forhenværende leder, og senere feministikon, Sara Danius nå formelt oppgir sin stol: «Svenska Akademien har vurdert at det forelå saklige grunner til å avslutte Sara Danius' sekretærskap før tiden. Dette har ledet til en affektladet polemikk og sammenblanding av ulike spørsmål. Svenska Akademien ber Sara Danius om unnskyldning for sin del i dette.» Å finne de rette eufemismene for den offentlige oppvask og forbløffende skittkasting som har foregått etter at Sara Danius ble kastet av sine kolleger i Akademien, kan ikke ha vært noen enkel oppgave. Men Akademiens språkmektige herrer (for det er nok herrene som har sittet ved tastaturet her), har gjort et forsøk som absolutt bør vekke anerkjennelse.

Saklig sett står det naturligvis langt dårligere til. Ordene «affektladet polemikk» kan i virkeligheten oversettes til ett navn: Horace Engdahl. Siden hans beste venn og «livsstilsforbilde» ble avslørt som en «rituell kvinnefornedrer» har Engdahl løpt fra kulturside til kulturside på jakt etter klaverer å trampe i. Han har forsvart voldtektsmannen, angrepet kvinnene som har anklaget ham, og ikke minst ført en slags offentlig krig mot Sara Danius. På spørsmål om hvorfor så mange kvinner har forlatt Akademien i denne perioden, har han svart at dette er maktkamp, og at kvinner kanskje ikke har mage for slikt.

Engdahl har løpt fra kulturside til kulturside på jakt etter klaverer å trampe i.

Enkelte svenske kommentatorer hevder at Akademien nå trekker et lettelsens sukk. Det stemmer nok. Maktspillet har så langt vært vellykket. Horace og hans gamle venn Anders Olsson, som nå er Akademiens leder, sitter trygt på sine stoler, til tross for at de har gjort så å si alt feil siden skandalen brøt løs. I skrivende stund består De aderton av tolv menn og to kvinner. En tredje er på vei inn. Resten av stolene står tomme.

At anonyme kilder i Expressen hevdet at Danius krevde en kompensasjon på 13 millioner svenske kroner for å oppgi sitt medlemskap, er bare enda et farseaktig innslag i den affektladede konflikten. Danius benekter blankt dette, og sier at hun bare krevde den samme etterlønn som statlig ansatte i tilsvarende lederposisjoner får. Samtidig har Akademien klart å stable på beina en slags komité, bestående av akademimedlemmer og eksterne «eksperter», som skal dele ut neste års nobelpris i litteratur. Prisen for 2018 måtte man som kjent droppe.

Så skulle man kanskje tro at eufemismene har gjort jobben. At alt kan fortsette stort sett som før. At ingen reformer likevel blir nødvendige. At den Svenska Akademien kan synge sine snapseviser i fred. Da glemmer man å gjøre regning med det svakeste leddet i Akademiens eufemismelag: Horace Engdahl. Han er ikke i stand til den minste forskjønnende omskrivning. Snarere blir han mer polemisk og affektladet jo flere mikrofoner som stikkes opp i ansiktet på ham. Og i løpet av våren har han varslet en bok om sitt syn på det som har skjedd de siste par årene. Den «kommer att reta de renläriga feministerna», forteller Engdahl. Og de fleste andre, er det fristende å legge til. Var det ikke for at han allerede i 2011 utga en bok med tittelen Cigaretten efteråt, hadde det ikke vært utenkelig at han brukte den tittelen nå.

Mer fra Kommentar