Irritasjonen som historiens subjekt

---

Anbefalt bok

Henry Petroski

The Evolution of Useful Things

New York: Knopf 1992

---

Denne dukket opp under ett av mange forgjeves forsøk på en opprydning. Den hadde havnet i annen rekke i bokhyllen, skjult og nesten most bak en tykk biografi om Gabriel García Marquez og en tynnere bok om beskjæring av frukttrær. Jeg leste den da den var ny, og gjensynet var en fornøyelse.

Henry Petroski hadde tidligere skrevet en monografi om blyantens historie, og skulle senere skrive blant annet om tannpirkeren, men han er også en ledende forsker innen industridesign og ingeniørfag. Forskningsfeltet hans er fiaskoen. Lærdommen fra denne kavalkaden over de nyttige småtingenes historie er at en drøss med mislykkede forsøk er nødvendig for å oppnå noe brukbart. Thomas Edisons og andres prøving og feiling med glødetråder er et av de mest berømte eksemplene, men det er kanskje for opplagt til å være inkludert her. Til gjengjeld lærer vi i et av bokens mest detaljerte kapitler om den uheldige Johan Vaaler. Han (og mange nordmenn den dag i dag) trodde at han hadde funnet opp bindersen, men det tok tid før han fikk tatt patent ettersom Norge ikke hadde noe eget patentkontor, og uansett hadde andre kommet ham i forkjøpet med en bedre modell, the Gem, som tar ståltråden en halv runde ekstra for å styrke festet og hindre at kontoristen stikker seg.

Prøving og feiling med ståltråd.

Fortellingen om bindersen er instruktiv. Den begynner i Victoria-tiden med misnøye over nålene som ble brukt for å holde papirer sammen. De løsnet og stakk. Men glem ikke at for at nålene overhodet skulle komme i bruk, måtte først behovet oppstå, altså en begynnende papirmølle i byråkrati og næringsliv. Dette er med andre ord ikke bare en historie om bindersen, men om det nittende århundret, fremveksten av den moderne staten og den globale industrikapitalismen.

Det var mange som prøvde seg med ulike varianter av vridd ståltråd som skulle erstatte de upraktiske nålene. Mange ble satt i produksjon med dampdrevne maskiner som selv trengte både vedlikehold og kontinuerlige forbedringer. Når vi i dag ser bindersen, som altså er basert på the Gem og ikke Vaalers patent, er det vanskelig å forestille seg at det tok så lang tid å designe denne enkle formen, men det tok altså mange års prøving og feiling å komme dit.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

---

Kniven i munnen.

Nye redskaper er sjelden helt nye. De bygger nesten alltid på noe eksisterende. Petroski argumenterer i denne sammenheng for at drivkraften ikke er nød eller grådighet, men irritasjon over at tingene ikke fungerer optimalt. Glidelåsen erstattet et fuglefjell av knapper som tvang folk altfor tidlig opp av sengen bare for å kle på seg; spisepinnene gjorde det mulig å unngå brannskader på fingrene, og gaffelen – tja, hva var nå vitsen med den? I århundrer hadde europeere spist med kniv, gjerne én i hver hånd. Mot slutten av 1600-tallet ble gafler vanlige i enkelte kondisjonerte lag, men datidens gaffel hadde bare to tinder og var uegnet til erter og annet småtteri. Knivene var derfor bredere enn i dag, slik at man kunne skuffe erter med gaffelen opp på kniven, som så ble ført inn i munnen. Dagens gafler, som har fire tinder og egnet til ertespising, begynte å bli vanlige mot slutten av 1800-tallet.

Gaffelen, bindersen, limbåndet, stiftemaskinen og glidelåsen er tidløse i den forstand at de fremdeles inngår i dagliglivet, lenge etter at de fikk sin nåværende form. I siste kapittel røper Petroski imidlertid hvilken tid han selv befinner seg i, når han reflekterer rundt forskjellen mellom telefoner med dreieskive og telefoner med tastatur. I begynnelsen lo han nedlatende av de som hadde så dårlig tid at de foretrakk taster fremfor skive. Så innså han at han tok feil. Nå var telefonnumrene blitt lengre, og folk hadde generelt dårligere tid. Tastetelefonen viste seg å være en gave til det rastløse, hektiske åttitallsmennesket. Boken var ferdig i 1992, på samme tid som en ny type telefon var i ferd med å spre seg epidemisk over hele verden. Den nevner han ikke med et ord.