Uvitende, men ikke dumme

---

Anbefalt bok

Steven Sloman & Philip Fernbach

The Knowledge Illusion: The myth of individual thought and the power of collective wisdom

New York: Riverhead 2017

---

Noe av det mest interessante ved denne boken om hvor lite vi vet, er tidspunktet for utgivelse. Den utkom nemlig tidlig i 2017, og må ha vært ferdigskrevet før presidentvalget. Det er iallfall et faktum at Trump ikke nevnes med et ord, noe som i seg selv er et argument for å lese den ettersom man dermed slipper en del forutsigbar støy. En amerikansk bok om kunnskap pepret med dagsaktuelle eksempler kunne vanskelig ha vært skrevet nå uten referanser til presidenten. Det ville nesten være som å skrive en bok om smarttelefonen sommeren 2020 uten å nevne koronaviruset.

Forfatterne kommer fra kognitiv vitenskap og er særlig interessert i folks beslutningsgrunnlag, enten det dreier seg om forbruk, politikk eller vitenskap. De går heller ikke av veien for å trekke inn eksempler fra dagliglivet. For eksempel viser det seg at ganske få kan forklare på en enkel måte hvordan et vannklosett fungerer, og en like liten minoritet er i stand til å tegne en skisse av en sykkel der kjedet er plassert korrekt. Enda færre skjønner renters rente. Det gjennomgående poenget er at mennesker altfor ofte innbiller seg at de har hodet fullt av kunnskapen de trenger, mens vi heller burde betrakte kunnskap som et puslespill ingen kan legge alene. Det finnes ikke én person som har oversikt over samtlige 30 000 deler av en Toyota, men bilene blir likevel satt sammen feilfritt på fabrikken i Toyota City, i høyt tempo, hver dag.

Tunnelsyn.

Som regel er den individuelle uvitenheten harmløs, men ikke alltid. Churchill er kjent for å ha sagt at demokratiet er den verst tenkelige styreformen bortsett fra alle de andre; han blir ikke sitert like ofte på at det beste argumentet mot demokratiet er en samtale om politikk med en tilfeldig velger. I USA viste det seg at de varmeste tilhengerne av amerikansk intervensjon i Ukraina var de som bommet grovest når de ble bedt om å plassere landet på et kart. Mange fanatikere og enøyde aktivister har betydelige kunnskaper innen et felt. Problemet er bare at de mangler all den andre kunnskapen, som ville ha jekket dem ned et par hakk og gjort korstogene vanskeligere å begrunne.

Hele kroppen.

The Knowledge Illusion gjør omtrent det samme for kognitiv forskning som Levitt og Dubners Freakonomics gjorde for økonomien, Kahnemans Thinking, Fast and Slow for psykologi og beslutningsteori, og den mindre kjente Everything is Obvious Once You Know the Answer av Duncan Watts for sosiologien. De viser at verden ikke er det den ser ut til ved første øyekast, men langt morsommer og mer interessant.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

---

Forfatterne formidler imidlertid ikke bare anekdoter og forskningsresultater om hvordan vi mennesker generelt overvurderer våre kunnskaper og ferdigheter. De har også et teoretisk perspektiv. Fremfor alt argumenterer de for at menneskelig tenkning ikke er assosiativ, intuitiv eller deduktiv, men kausal: Vi resonnerer ut fra antagelser om årsak og virkning. Videre hevder de at kunnskap ikke primært sitter i hjernen, men i hele kroppen. Derfor er vår hukommelse ikke direkte sammenlignbar med en datamaskins. Studier kan tyde på at vi gjennomsnittlig lagrer rundt én gigabyte med informasjon. Datamaskinen jeg skriver denne setningen på, har fem hundre ganger større lagringskapasitet. Likevel er vi smartere enn datamaskiner; vi gjenkjenner ansikter, husker lukter, orienterer oss i landskap og ler av vitser. Gammeldags kunstig intelligens, der hjernen ble betraktet som en datamaskin, kunne nok bli god i sjakk, men ville trenge veldig mye programmering for å lage en kopp kaffe. Dagens kunstige intelligens, som vi blant annet ser i gressklipperroboter og Google Translate, tar i stedet utgangspunkt i organismen. (Og den dagen robotene vet at de skal dø, er det ute med oss.)

Å huske alt.

Sokrates’ forsvarstale er behørig sitert; det er der han påpeker at han er klokere enn dommeren ettersom han, Sokrates, vet at han intet vet, mens dommeren er for dum til å erkjenne sin egen uvitenhet. Et mindre kjent moteksempel er Borges’ novelle «Funes el memorioso» (Funes, erindreren) om en mann som husket alt han hadde opplevd. Faktisk fines det minst en håndfull mennesker i den virkelige verden som har det som Funes, noe Borges ikke kunne vite. De legger kanskje ikke merke til hvilke klær terapeuten har på seg, men de har detaljerte kunnskaper om hva de gjorde 24. juni 1985. En av disse sjeldne kasusene bekjenner at livet hennes er ekstremt slitsomt ettersom det spilles av i hodet kontinuerlig. Hun vet alt, men det er også alt hun vet. Da er det bedre å vite at man intet vet. For da forstår man mer.