Kommentar

Et råskinn til å skrive

Frankrike er et land der romanen fremdeles betyr noe. Denne hinter om hvorfor. Motoren er et forsvinningsmysterium, men hovedanliggendet er å avsløre hykleri, konformitet og overgrep, og den er dessuten skrevet av et litterært råskinn av stort format.

---

Anbefalt bok

Virginie Despentes

Apocalypse Bébé

Paris: Grasset 2010

---

Er det rimelig å omtale Virginie Despentes som en kvinnelig Michel Houellebecq? Tja. Det er flere åpenbare likheter, selv om Despentes (født 1969) tilhører en annen generasjon enn Houellebecq (født 1956) og ikke minst et annet kjønn. Begge er utpregede bohemforfattere som skyter fra hofta, køler på med alt de har, og tegner et dystert og tidvis grotesk bilde av dagens Frankrike ved hjelp av skadeskutte persongallerier som frister tilværelsen et stykke under samfunnets pyntelige overflate. Jeg har ikke rukket å lese Despentes' trilogi om Vernon Subutex, men ikke minst takket være Willy Pedersens essay om den her i avisen, ligger den høyt oppe i bunken. Jeg valgte heller ikke gjennombruddsromanen Baise-moi som introduksjon til forfatterskapet. Min første Despentes-roman ble i stedet Apocalypse Bébé (på engelsk Apocalypse Baby), den siste hun utga før trilogien.

Begjær, misunnelse og grådighet.

Apokalypsens baby er femten år gamle Valentine, som er forsvunnet og meldt savnet av sin far. Fortelleren Lucie er privatetterforsker, og får i oppdrag å spore opp jenta. Hun allierer seg med den mer hardkokte og erfarne detektiven som bare går under navnet La Hyène (Hyenen), og dermed er vi i gang. På ett nivå er dette en bok av typen noir, befolket av småkjeltringer, prostituerte, forfengelige kulturkoryfeer, likblek og svartkledd ungdom på dop og likegyldige foreldre. Men det er bare utenpå.

Samarbeidet mellom La Hyène og Lucie, haltende og halvhjertet i begynnelsen, utvikler seg i interessante retninger som ikke har noe å gjøre med etterforskningen som sådan. De blir kjent med de bråmodne og gatesmarte ungdommene Valentine har gått på skole med, og et nokså røft musikkmiljø hun tilhørte. Etter hvert havner de, takket være Hyenens kontakter, i et lesbisk kollektiv i Barcelona, dit Valentines biologiske mor flyttet da hun på et tidlig tidspunkt forlot mann og barn. Mellom slagene slipper bipersonene til med egne kapitler. Og gradvis skifter boken karakter fra hardkokt noir til kritisk samfunnsanalyse. Despentes har en imponerende evne til å la de små flatene snakke til de store. De etablerte middelklassemenneskene som er Valentines foreldre og kretsen rundt dem, bryr seg lite om barn. De er drevet av begjær, misunnelse og grådighet. Slik speiler de samfunnets dominerende verdier, og de neddopede, promiskuøse og desillusjonerte tenåringene Valentine har identifisert seg med, driver bare med selvskading fordi andre har skadet dem på forhånd.

Radikalt feministisk.

Om noen skulle være i tvil, er Despentes’ samfunnskritikk av et annet slag enn Houellebecqs. Der han trekkes mot det reaksjonære, henter hun inspirasjon fra anarkistiske impulser. Hennes personer har en tvetydig kjønnsidentitet, og flere er lesbiske. Enkelte har også en komplisert etnokulturell bakgrunn, og noen lykkes i å skifte identitet. Samfunnets småborgerlige konformisme presser utfoldelsen av individuell frihet ut i subkulturene. Blikket på det franske samfunnet er radikalt feministisk.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han på morgenbladet.no. en bok han synes flere burde få med seg 

---

Selv fikk Despentes rykte som bohem og anarkist da hun debuterte som 25-åring og snakket åpent om sitt forhold til narkotiske stoffer, sin seksualitet og at hun hadde jobbet deltid som prostituert for moro skyld og for å tjene penger. Senere hadde hun et mangeårig forhold til den spanske filosofen Beatriz Preciado, som tok slutt da filosofen skiftet identitet til Paul B. Preciado.

Om en av sine bøker har Despentes sagt at hun skrev den på kokain i løpet av tre–fire dager. Det gjelder ikke for Apocalypse Bébé, som er en gjennomtenkt, snedig utformet bok, som for ti år siden vant Renaudot-prisen og var finalist til Goncourt. Den utmerker seg ved et driv, en språklig oppfinnsomhet og et blikk for detaljer som gjør den vanskelig å legge fra seg. Hvor vanskelig den er å glemme, vet jeg først om et par år.

Mer fra Kommentar