En sosial darwinisme

Neste år er det 150 år siden utgivelsen av vitenskapens viktigste verk, Om artenes opprinnelse av Charles Darwin. Den rangeres blant historiens mest sentrale bøker, og hendelsen vil bli behørig markert over hele verden.

Men bokens skjebne ble beseglet i Sørøst-Asia året før, i et tilfeldighetenes spill som skulle gi ringvirkninger til langt ut i det 20. århundre. I et skur på Molukkene lå en ung og ubemidlet naturforsker, Alfred Russel Wallace, matt etter uker med malaria, og grublet over hva som kunne være drivkraften i den utviklingen som åpenbart pågikk i naturen. Plutselig slo det ned i ham: Dyr føder for mange unger til at alle kan leve opp. Det er ikke tilfeldig hvilke individer som overlever – de som er «best skikket» vil ha størst sjanser hele tiden. Wallace hadde oppdaget ideen om evolusjon ved «naturlig utvalg» – seleksjonsteorien.

Straks han kom til hektene skrev han en artikkel om sin store oppdagelse. Men hvor skulle han sende den? Tidligere artikler hadde han sendt direkte til redaksjonene. Men av grunner han aldri senere uttalte seg om, gjorde han denne gang noe helt annet: Han sendte manuskriptet til en velrenommert forsker i England, Charles Darwin, som han kjente flyktig, for å høre hans mening.

Darwin hadde arbeidet i det stille gjennom nesten tyve år med nøyaktig den samme ideen. Nå opplevde han alle forskeres mareritt: en annen hadde kommet ham i forkjøpet. Saken ble løst ved at Wallaces artikkel og en kort presentasjon av Darwins pågående arbeid ble offentliggjort samtidig i London. Historisk ble det likevel Darwin som fikk æren for oppdagelsen. Kanskje ikke så rart, i betraktning av hans voluminøse arbeid, som utkom halvannet år senere. Også Wallace fremhevet alltid senere Darwins forrang, og de to forble nære kolleger gjennom mange år.

Seleksjonsteorien ble så gradvis biologiens samlende paradigme, slik den fortsatt er det. «Darwinismen» ble imidlertid også raskt absorbert av sosiologiske og antropologiske fag, som på 1800-tallet hadde et sterkt rasistisk preg. Hjernens form og størrelse ble betraktet som nøkkelen til å forstå Europas forrang, og adskillig energi hadde blitt brukt på å utrede forskjellene, både mellom raser, mellom kjønn og mellom sosiale klasser.

Ulikhetene fikk nå plutselig en logisk vitenskapelig forklaring. Det var naturlig utvalg som hadde gitt aristokratiet lederegenskaper og store hjerner, mens industriarbeiderne var tilpasset fysisk arbeid. Og europeere var selektert frem i hard konkurranse med andre folkeslag, som ble rangert deretter.

I denne diskursen fremsto Charles Darwin som påfallende servil, uten blikk for de dramatiske sosiale implikasjonene av sin egen teori. At menneskeraser var et resultat av seleksjon ble tvert om poenget for hans neste store verk, Menneskets opprinnelse. Seleksjon virker alltid lokalt, og i likhet med andre arter splittes derfor også mennesket uvegerlig opp i lokale typer. Faktisk mente mange at menneskeheten besto av helt ulike arter. Ideer om noe universelt menneskelig ble tilsvarende svekket.

Noen tiår senere var det blitt en alminnelig oppfatning at konkurranse og kamp var vitaliserende sunnhetstegn, både mellom folkeslag og mellom sosiale grupper. Politikere, militære ledere og samfunnsaktører bekjente seg åpent til tanken om krig som historiens motor, en oppfatning som bidro sterkt til første verdenskrig.

Rekker av bøker og artikler spredte ideer som snart skulle bli virkelighet. Den tyske antropologen Otto Ammon forklarte for eksempel sosiale klasser som resultat av naturlig utvalg, identifiserte «de som er utstøtt fra arbeiderklassen, og som tvinges til å leve som landstrykere og tiggere», og skrev at «vi utøver humanitet når vi fordriver disse ulykksalige, og lar dem forkomme mens de jages fra sted til sted, eller samler dem i anstalter, der de langsomt kan visne hen».

Og i 1924 sitter en ukjent fantast i et landsens fengsel i Bayern og skriver: «Vår filosofi tror ikke på noen måte på rasenes likhet, men anerkjenner gjennom deres ulikheter også deres høyere og lavere verdi, og ser oss gjennom denne kunnskapen (…) tvunget til å støtte seieren til den sterkere og bedre, og til å kreve den dårligere og svakeres underkastelse» (Mein Kampf).

Spørsmålet om noe kunne ha vært annerledes leder oss tilbake til skuret på Molukkene. Hva hadde skjedd om Alfred Russel Wallace hadde sendt sitt manuskript direkte til en redaksjon? Ville «wallacisme» ført til noe annet enn «darwinismen» gjorde?

Det kan faktisk tenkes, for Wallace hadde et helt annet kultursyn. Han hadde tilbrakt mer enn tolv år blant naturfolk, på egen hånd og uten noe nettverk. Han var dermed en av de meget få som hadde førstehåndserfaringer med dem hans kolleger bedrev sine vidløftige kraniestudier av. Hans syn var tilsvarende annerledes: «Jo mer jeg ser av usiviliserte folk, jo bedre tanker gjør jeg meg om menneskets natur i sin alminnelighet, og de vesentlige forskjellene mellom såkalte siviliserte og ville synes å forsvinne.»

Etter et lengre opphold blant Dayaker («hodejegere») på Borneo skrev han hjem til sjokkerte lesere at de i etisk henseende er europeeres likemenn, om ikke overmenn. Og i selvbiografien kommenterer han: «Gjennom nesten tolv år reiste og levde jeg stort sett bare blant usiviliserte eller fullstendig ville raser, og det overbeviste meg at de alle har gode kvaliteter, noen av dem i bemerkelsesverdig grad, og at de i alle menneskehetens vesentlige trekk er underfulle som vi selv.»

Oppfatningen preget ham også som forsker. Han innså raskt at naturlig utvalg umulig kunne forklare menneskets egenart, noe som ble et skisma mellom ham og Darwin. Årsaken mente Wallace først og fremst var vår evne til samarbeid og empati. Istedenfor at svake individer selekteres vekk, fordeler mennesker oppgavene alt etter personlig legning og preferanser, og danner fellesskap, forankret i individuelt betinget samarbeid. Den fysisk svake kan hente frukter, mens den sterke går på jakt. Slik oppstår individbårne samfunn der den enkeltes utvikling erstatter seleksjonen. Wallace mente altså at mennesket er et samarbeidende, og ikke et krigersk vesen.

Det positive menneskesynet forsterket hans interesse for sosiale spørsmål. Han kjempet mot kvinneundertrykking, gjorde en betydelig innsats for en rettferdig fordeling av jord, og endte som engasjert sosialist. I motsetning til mange av sine samtidige, som gjennom rasismen tapte det allment menneskelige av syne, maktet Alfred Russel Wallace å gi en vitenskapelig bekreftelse på det fellesmenneskelige.

Opphavsretten til ideen om evolusjon ved naturlig utvalg ville trolig gitt Wallace større autoritet og tyngde i kampen mot den antihumanismen som vokste frem i grenselandet mellom rasisme, sosiologi og seleksjonstenkning.

Mot en slik bakgrunn fremstår hans fatale avgjørelse på Molukkene for 150 år siden som et av Europas evige øyeblikk – usynlig for samtiden, men svanger av skjebne.

Markus Lindholm (PhD) er biolog og forsker. Han arbeider til daglig ved Norsk Institutt for Vannforskning og har sin doktorgrad fra Universitetet i Oslo.