Ideer

Hvorfor så giftig?

Selve ideen om at du må tåle bank hvis du stikker hodet frem i mediene er urimelig.

ESSAYET

Som ung tenkte jeg at jeg var uredd. Jeg kunne gå rett inn i opphetede situasjoner, tilsynelatende uten frykt: Jeg var ikke redd for mørket, ikke for skrekkfilmer, ikke for kjefting og høye stemmer. Jeg kunne smelle til verbalt hvis jeg ble kritisert eller truet. Jeg følte forakt for redsel, jeg gråt sjelden. Frykt var en forbudt følelse, svakhet noe skammelig. Jeg var stolt av min evne til å tåle smerte og ubehag. «Du skulle vært gutt, du», sa en ungdomskjæreste da han dumpet meg. Det sved.

Det er ikke uvanlig at ungdom feiltolker egne følelser og ikke forstår seg selv så godt, men allikevel: Hvordan havner man der, i en slags forherligelse av hardhet?

Én vei går via vold, at man utsettes for slag og overgrep og dermed «arver» hardhet. En annen går gjennom emosjonell neglisjering; man erfarer at man kun har seg selv å stole på, man blir «tvangspreget uavhengig», for å bruke psykiater John Bowlbys begrep. Min vei var ikke patologisk eller uvanlig, men den var ikke sunn. Jeg vokste opp i et hjem preget av foreldres krangling og uvennskap. Aldri ærlige fredsbestrebelser. Aldri en beklagelse, aldri unnskyld. Taus forakt som kunne forgifte tilværelsen i dagevis. Så gled det over, men snart var krangelen i gang igjen. Det var rytmisk, som natt følger dag, slitsomt, men håndterbart. Jeg så at det var sånn i mange hjem – det var en normalvariant av familieliv.

Man kan venne seg til krangling, både egen og andres, og man kan herdes. Til slutt preller kjefting og sarkasme av. Jeg hadde trent meg selv hardt, instruert meg selv til ikke å ta meg nær av noe, til å tåle at foreldrene var to voksne som bare var delvis til stede, de hadde nok med sin egen pine. Et pansret hjerte ble min overlevelsesstrategi. Men jeg var heldig: En dag på gymnaset sto Inger Hagerups dikt «Episode» på timeplanen. Vi leste de fem korte versene høyt i klassen. Ordene var en åpenbaring, en trøst. En dikter hadde faktisk beskrevet foreldrene mine, fortvilelsen og hjelpeløsheten deres. Leserne kjenner sikkert innholdet i teksten og synes kanskje dette er trettende, men la meg allikevel få sitere de to siste versene, for dette er ikke bare vidunderlig poesi, det er storartet psykologi:

Hun følte ordene bli giftig til/Den gule fryden ved å kunne såre/slo ut i henne, hensynsløs og vill/Da strøk hans fingrer rådløst gjennom håret./ Og plutselig ble hennes øyne fulle i en avmektig, uforklarlig smerte/Hun merket dypt bak hat og nag og kulde/den spente streng fra hans til hennes hjerte.

«Episode» var min første, nyttige leksjon i lidenskapsteori. Kjærligheten er ikke et enten-eller, den er ikke konstant, den er ikke ren, den er ikke en ting eller en tanke eller en følelse. Den er en slags organisme som kryper sammen og skjuler seg når den er såret og skadd. Først når den andre i et glimt viser sin egen sårbarhet, tør kjærligheten å komme frem, kanskje for en stakket stund, kanskje med fornyet håp. Noe i meg hadde alltid visst det, at slik var det for de to arme voksne der hjemme. Men for en innbitt sekstenåring som hadde prøvd å koble seg av både sine egne og foreldrenes følelser for å overleve i kampsonen, var det umulig å lese den såre underteksten, jeg så bare raseriet på overflaten.

Det går en linje fra «Episode» til terapeutstolen. Jeg har snart sittet i den i trettifem år. Det har forandret meg. Jeg trengte å bli tvunget til å ta andres perspektiv, til å lytte ordentlig. Og jeg måtte bli voksen for å føle medlidenhet med mine to stakkars krigere av noen foreldre. Jeg måtte bli terapeut for å skjønne at sinne kan være en kamuflasjefølelse, at under forakt kan det ligge dyp skuffelse, frykt for å bli forlatt, sorg over ikke å bli forstått, beskyttelse mot et angrep på ens identitet. Det tok tid å lære at det er naturlig å være redd, at det er lov å gråte, både på egne og andres vegne. Skamfølelse er ikke uhåndterbart, så lenge man forstår at det man føler er skam, ikke hat.

Siden jeg er vokst opp med litt for mye malurt i begeret og gjennom psykologyrket har sett de store skadevirkningene av relasjonell fiendtlighet, er jeg trolig blitt overfølsom for gifttegn, uansett hvilken kontekst de dukker opp i. Jeg reagerer på nedlatende kvesting av meningsmotstandere og negative personkarakteristikker i mediene. Jeg blir skremt av sarkasme som åpenbart har til hensikt å såre. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke: Hva ligger under? Hvorfor så nådeløs? Hvorfor så sint? Har den du angriper krenket deg tidligere? Var barndommen vond? Hadde du ikke et fang å søke til? Jager du med giftpennen din etter den applausen og anerkjennelsen du aldri fikk som ung?

Emosjonell eskalering i mediene gir meg den samme varselfølelsen som når jeg ser ondartede grunnscener i parforhold. Når et forhold bikker over i det negative feltet, slutter partene gradvis å legge merke til det som er godartet hos den andre. «Negative sentiment override» kaller psykolog og parforsker John Gottman dette fenomenet. Man begynner å lese hverandre skjevt, også velmente eller nøytrale utsagn og handlinger oppfattes som krenkelser. Det er de samme mekanismene som er i gang når man begynner å lese innlegg i mediene med det onde øyet eller lytte med det døve øret i debatter. Såkalte nettroll gjør det hele tiden, man kan se på kommentarene deres at raseriet vokser i dem, at de sitter og venter på neste innspill med klørne ute. De skiller ikke lenger mellom sitt eget jeg og den andres, grensene flyter. Hvis den andre mener noe jeg er uenig i, betraktes det som et personlig angrep, noe som rettferdiggjør at jeg hugger til.

Et illustrende eksempel fra bloggverdenen er Marte Frimand-Anda, som skriver om morsrollen. Hun og ektemannen har gitt opp jakten på det perfekte småbarnsforeldre-livet og deler sine erfaringer i bloggen «Casa Kaos», et begrep som henviser til tilstanden i hjemmet. Da hun delte innlegget «Dønn kjedelige babyer», om å kjede seg og glede seg til babyen ble større, rant det over for mange anonyme signaturer. Mange gikk til vilt angrep på uhyret Marte og familien hennes: «Di jævla fitte. Hvis du brukte like mye tid på barna dine som du bruker på den stygge bloggen din, så hadde det kanskje vært håp for dem også. Stakkars barn! Hvis du ikke slutter å blogge innen kort tid skal jeg sørge for at barna blir tatt fra deg!» Innlegget var undertegnet «Trebarnsmor». Et annet, signert «Ekte mamma», var mer moderat, men allikevel uhyggelig: «Jeg synes det er helt vanvittig at noen kan si høyt at de synes babyer er kjedelige. Babyer er små undere. Tenk på alle som ikke kan få barn. Du er en skam for hele kvinnerasen.» Og slik fortsatte det, med 300 kommentarer i løpet av kort tid, mange i en språkdrakt som var både truende, hatsk og grov.

Det kan også gå hardt for seg når småbarnsfedre går ut og snakker om pappaslit. Da journalist Kjetil Østli gjorde det i den nå sagnomsuste artikkelen «Jeg. Er. Testosteron», rørte han tydeligvis ved et tabu. Kvinner kan til nød snakke om mammaslit, men menn må styre unna. Menn tilhører den privilegerte rasen og må holde helt kjeft om søvnunderskudd, tåkehode og opplevelsen av identitetsforvirring når baby og småbarn dominerer tilværelsen. Mange moret seg over Østlis hjertesukk, andre kalte det illegitim sutring, påpekte syrlig at «Ansvar. Gjør. Vondt», og at synspunktene hans var en nedvurdering av det arbeidet kvinner har gjort i alle år, en ekskludering av kvinners erfaringer, en fornærmelse av mannen som her ble gjort til «et hysterisk produkt av sine egne hormoner, en totalt irrasjonell skapning» – for å nevne noe.

Det er kanskje søkt å sammenligne emosjonell eskalering i parforhold med sarkastisk kommunikasjon i det offentlige rom, men noe sier meg at dette kommer fra det samme stedet i oss, og det utløser den samme følelsen i meg: rastløs uro og et sterkt ønske om at partene begynner å forholde seg til det som er vesentlig. Kanskje er jeg bare blitt en pingle, en konfliktsky dame som ikke orker bråk, men allikevel reagerer jeg når en litt breial småbarnsmor og en sliten småbarnsfars høyst personlige og absurd selvironiske beskrivelser blir lest som et frekt angrep på andres liv og erfaringer. Det er heldigvis blitt konstruktive mediesaker av dette og allsidige debatter om den mangslungne foreldrerollen, om kjønnsroller og identiteter, men man skal ha et trygt feste for å tåle sterke og mange personangrep som berører det mest sårbare av alt – forholdet til egne barn.

Som terapeut vet jeg at toleransen for å bli hakket på er ulikt fordelt. Noen tåler det godt, enkelte synes til og med at det er gøy, mens andre blir redde og skremmes til taushet, noen til usynlighet. Hvis angrepene rokker ved ens grunnleggende identitetsfølelse, kan også en garvet person få banesår.

Selve ideen om at du må tåle bank hvis du stikker hodet frem, er ikke rimelig. Det er heller ikke bra om det blir latterlig å tro på det gode. Hvis det betraktes som lavstatus og et uttrykk for svakhet om man lar seg affisere og blir lei seg av spydig kritikk, havner vi i en forherligelse av slemhet, en slemhet som av noen forveksles med robusthet og et slags høyere nivå av intelligens. Innimellom ser jeg litteratur- og teateranmeldelser som bærer preg av at kritikeren nærmest beruses av sin egen verbale oppfinnsomhet; ordene er grusomme og utspekulerte, vedkommende vet at dette vil ramme forfatteren eller regissør og skuespillere midt i selvfølelsen. Det er som om avsenderen er stolt av sin egen nådeløshet. Jeg tenker ofte at det der var ikke nødvendig. Du kunne sagt det du mente, men tøylet deg, ikke gitt sånn etter for din trang til å være såkalt ærlig.

Dersom man ikke regulerer sin egen hang til sarkasme, kan det bli farlig. Forakt tar tak i oss, begynner å leve sitt eget liv. Vi kan som et helt fellesskap bli utrolig slu mobbere, og vi kan få en dreining mot en kynisme samfunnet ikke har godt av.

La meg gå tilbake til der jeg startet. På sitt verste er familien det farligste stedet å oppholde seg, og et parforhold kan være et diktatur. Demokratiske verdier som menneskerettigheter og ytringsfrihet er fraværende i mange hjem. Der er det er ingen Vær Varsom-plakat, ingen instans som automatisk griper inn når emosjonell eller fysisk kvesting pågår. Å trekke seg ut kan være så godt som umulig, de emosjonelle båndene er ofte for sterke.

Utsettes vi derimot for verbal juling i det offentlige rom, kan vi motta uventet støtte og hjelp fra vilt fremmede, for diskusjonen foregår i det åpne. Det skal vi prise oss lykkelige for – på sitt beste disiplinerer denne offentligheten oss. Vi blir tvunget til å reflektere over hva vi sier og gjør, til å ta hensyn. Slik fremmes en empatisk holdning til våre medmennesker. Og det er igjen en forutsetning for et tillitsfullt samfunn der vi kan våge å leve – uten pansrede hjerter.

Mer fra Ideer