Ideer

Selveierskap gir ikke rett til økonomisk eierskap

For at proporsjonal skatt skal være rettferdig, må fordelingen før skatt være rettferdig.

I Morgenbladet 19. juni har Andreas Masvie en høysang til eierskapet: det individuelle, private eierskapet. Høysangen munner ut i en tese om at skattlegging per se er urettferdig i den grad den går til mer enn å sikre menneskets eierskap. Den viktigste egenskapen ved et skattesystem er at det er rettferdig, ikke at det er enkelt eller sikrer effektivitet, hevder Masvie. Dette siste kan jeg langt på vei være enig i. Men Masvie mener også at et rettferdig skattesystem ikke kan endre fordelingen av økonomiske ressurser: inntekt, formue, forbruk. Der skiller vi lag.

For at minimal og proporsjonal skatt skal være rettferdig, må den økonomiske fordelingen før skatt være rettferdig; eierskapet må være rettferdig fordelt. Hvis ikke, krever rettferdigheten nettopp at skattesystemet er omfordelende. Og jeg kan ikke se at Masvie engang prøver å belegge at fordelingen, for eksempel i Norge, er rettferdig før skatt. At vi eier oss selv, kan jeg være enig i. Men derav følger intet om eierskap til økonomiske goder. Masvie ser ut til å bygge på det kjente utsagn om at enhver mann (det pleier å være menn dette gjelder) eier frukten av sitt arbeid. Men dermed skyves problemet bare et hakk bakover; hvordan kan vi vite hva frukten av et individs arbeid er? Dette har mange politiske filosofer og økonomer prøvd å besvare gjennom tidene; ingen av dem på en overbevisende måte. Masvies eksempel med multeplukking holder ikke mål.

Hobbes ensomme jeger levde ikke et kort og brutalt liv: han levde kort og godt aldri.

Saken er at produksjonen i et land, og i verden, er resultatet av samarbeid og arbeidsfordeling hvor innsatsen fra hver enkelt henger uløselig sammen med alle andres: jordens frukter skapes i fellesskap og av fellesskapet. Og som blant annet John Rawls har pekt på: de som tjener mest på dette fellesskapet, bør også ha den største plikten til å betale noe tilbake.

Prøv et enkelt tankeeksperiment: sett den dyktigste, mest intelligente, mest arbeidsomme mann som finnes alene ut på en øde øy og se hvor velstående han blir. Øya må gjerne være fruktbar og rik på ressurser.

Så langt tilbake vi kjenner menneskeheten, har samarbeid og fellesskap vært normen, også i jeger- og sankersamfunn. Hobbes ensomme jeger levde ikke et kort og brutalt liv: han levde kort og godt aldri.

Om han hadde levd, ville han ikke ha fått etterkommere. Min andre kritikk av Masvie er at han, i likhet med tankefeller som Nozick, men ikke Locke, ser ut til å glemme barna og deres mødre annet enn som gjenstand for mannens kjærlighet og derav følgende beskyttelse (så lenge den varer).

Hilde Bojer
Samfunnsøkonom

Mer fra Ideer