En tilsynelatende økt tillit tross økende ulikhet i Norge kan ikke tolkes som om likhet, fellesskap og gjensidig identifikasjon er irrelevant.
I min omtale av Yuval Noah Hararis bok A Brief History of Humankind i Morgenbladet 17. juli avrunder jeg som et apropos med følgende: «Det er flott at Civita nå omfavnet tillit, og det blir interessant å se hvordan de ønsker å bekjempe de økende ulikheter som underminerer den». Dette oppfattes av tankesmien Civitas leder Kristin Clemet (Morgenbladet 24. juli) som «lett nedlatende», før hun tordner i vei med at «…han vet åpenbart ingenting om det arbeidet Civita har gjort når det gjelder ulikhet og tillit…». Det virker som forsommerens debatt med Marte Gerhardsen, leder i tankesmien Agenda, har fyrt opp Clemet så til de grader at hun fortsatt ser rødt, i alle fall går mye av innlegget med til en utluftning i den retning.
Jeg har fulgt Civitas mange innlegg om temaet, jeg tolker ikke dette machiavellisk, og det er hverken ironisk eller nedlatende når jeg sier dette er et prisverdig engasjement. «Nå» er heller ikke synonymt med «i sommer», og jeg kjenner godt til at Richard Wilkinson og Kate Pickett ikke omfavnes av alle og at korrelasjon ikke er det samme som kausalitet. Å antyde at deres bok er en empirisk lettvekter er imidlertid drøyt. Tillit som sosial kapital tar lang tid å dyrke frem, og det forvitrer ikke over natten. Derfor kan heller ikke en tilsynelatende økt tillit, tross økende ulikhet i Norge, tolkes som om likhet, fellesskap og gjensidig identifikasjon er irrelevant.
Økende ulikhet utfordrer mye av det vi setter pris på ved samfunnet, og dersom man aksepterer dette premisset, er utfordringen størst for den politiske siden som tradisjonelt har vært minst opptatt av ulikhetens pris.
Dag O. Hessen
Professor i biologi, Universitetet i Oslo