Kåret til årets nisjenettsted! Kåret til årets nisjenettsted!
Ideer

Genetikk og teknologi­optimisme

Amerikanske myndigheter har ikke testet virkningen av genmodifisert mais på mennesker, skriver Sissel Rogne.

[object Object]

Lars Risan går i rette med meg i Morgenbladet 17. juli og mener jeg fremmer et negativt syn på genmodifiserte organismer (GMO) i landbruket. Men Risan blander iherdig kortene, og går over til å kritisere norsk oppdrettsnæring og min begeistring for gode avlsprogrammer. Jeg begynner med det jeg tror vi er enige om. Vi er bekymret for verdens matproduksjon både til lands og til havs. Vi bør ta mer miljøhensyn.

Men jeg vil konsentrere meg om de følgende av Risans utsagn:

1. Det hjelper ikke med robuste avlsprogram når næringen er en økologisk katastrofe.

2. Amerikanske myndigheter har gjennomført grundige tester på mennesker av virkningen av genmodifisert mais som er resistent mot sprøytemiddelet Roundup, og funnet den ufarlig å spise.

3. Pløyefritt landbruk krever genmodifiserte planter og er mer økologisk enn landbruk med plog.

1. Robuste avlsprogrammer er alltid et gode! Avler man for god vekst og fôrutnyttelse, får man mer bærekraftig produksjon og mindre forurensing per kilo produsert kjøtt. Avl også for god helse betyr bedre fiske- og dyrevelferd. For oss: bedre mat, samvittighet og miljø.

Jeg hadde håpet Risan ville gå nærmere inn på hva som er viktige prinsipper for bærekraftig matproduksjon.

Jeg er positiv til bærekraftige avlsprogrammer, som for den norske NRF-kua. Her avles det for friske og produktive dyr, samtidig som man tar vare på et størst mulig genetisk mangfold. NRFs avlsprogram er omtalt av FNs landbruksorganisasjon FAO som det eneste bærekraftige avlsprogrammet i verden. Jeg håper andre avlsorganisasjoner følger etter. Det blir galt når Risan klager over avlsprogrammene når han egentlig mener at norsk oppdrettsnæring er blitt for stor.

Ja, oppdrettsnæringen er stor og viktig for Norge. Det gjør at de miljømessige utfordringene krever en økosystemtilnærming. Da er det viktig med uavhengig forskning som kan levere kunnskap om god forvaltning for norske fjorder og farvann. Det er politikernes vanskelige rolle å prioritere mange arbeidsplasser og mye penger opp mot langsiktig miljø- og ressursforvaltning. Jeg hadde håpet Risan ville gå nærmere inn på hva som er viktige prinsipper for bærekraftig matproduksjon, og hva han mener med en monsternæring. Det vil jeg gjerne være med og debattere.

2. Hva vet vi om helseeffektene av GMO-mat? Få land med helse- og forbrukerstatistikk har merking av GMO-matvarer. USA har det ikke. Derfor er det umulig å dokumentere helseeffekter i befolkningen vitenskapelig. Det er ikke riktig, som Risan hevder, at amerikanske myndigheter har gjennomført grundige tester på mennesker av virkningen av genmodifisert mais som er Roundup-resistent. Så lenge GMO-ene er «vesentlig lik» de tradisjonelt avlede typene ved grove biokjemisk analyser (noe amerikanske myndigheter har definert alle GMO-er i bruk til å være) kreves ikke noen form for grundig konsekvensutredning for hverken helse eller miljø. Om GMO-planter testes, er det i all hovedsak 90 dager på voksne rotter, og oftest uten at matplantene er behandlet slik bonden gjør i sin åker, det vil si med sprøyting. Det er produsenten som er ansvarlig for testingen.

Vi var forespeilet at matplanter som ble genmodifisert til å tåle sprøytemiddel, skulle gi mindre sprøyting med de farligste stoffene. Det er ikke tilfelle lenger, fordi mye av ugresset er blitt resistent mot sprøytemidlene. Det sprøytes nå jevnt over mer og med farligere midler i slike områder, og det rammer hele landbruket. Dermed har større andeler av maten mer sprøytemiddelrester. Derfor hevet EU sine grenseverdier for rester fra over 20 sprøytemidler. Norge fulgte etter. De nye grenseverdiene var ikke fastsatt ut fra grundige vurderinger av helse- eller miljøkonsekvenser, men utfra hva som nå kalles god agronomisk praksis.

Bevisste forbrukere bruker «stemmeretten» for hva slags matproduksjon vi ønsker når de handler, ved å velge lokalprodusert, økologisk eller GMO-fri mat, men bare dersom varene er merket. Hvert varevalg registreres og brukes til å regulere utvalget i butikkene. Norsk oppdrettsnæring benyttet ikke sin årelange dispensasjon til å bruke en rekke genmodifiserte planter i fôret da de hadde muligheten. Norsk fiskefôr er GMO-fritt, trolig fordi forbrukerne ikke vil ha GMO-mat og oppdrettsnæringen tar ikke sjansen på å ødelegge sitt rykte.

3. Plogens fortreffelighet og teknologioptimisme. Det pløyes både for å hemme ugras og hindre sykdom som soppangrep. DGI-teknologi, der (husdyr)gjødsel og frø injiseres i jorda med høyt trykk, er en agronomisk favoritt hos Risan. Hensikten er å effektivisere jordbruket. Risan fremholder feilaktig at teknikken krever GMO-er fordi det må være sprøytemiddelresistente planter som sås.

Ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Høgskolen i Buskerud finnes solid kompetanse på bruken av dette utstyret uten GMO-er, og dets fordeler og ulemper sammenlignet med å bruke plog. Matproduksjonen og bruk av GMO-er krever en langt bredere og grundigere debatt enn dette. Jeg er glad for at Lars Risan har begynt!

Sissel Rogne

Direktør, Bioteknologirådet