---
Midt i debatten
Sumaya Jirde Ali
Forfatter og poet. Debuterer som fast spaltist i Morgenbladet denne uken, med en utfordring til hele pressen.
---
– Med ukens kommentar her i avisen, den første som ny spaltist, angriper du Klassekampen fordi de inviterte Helge Lurås, redaktør for nettstedet Resett, til en paneldebatt nå nylig. Du angriper dermed indirekte også store deler av den etablert pressen i Norge, som har snakket med Lurås, Morgenbladet inkludert. Hva har vi misforstått?
– Jeg mener i alle fall at det mye brukte ytringsfrihetsargumentet i aller høyeste grad er misforstått. Folk kan ikke kreve en scene, en plattform, en invitasjon til debatt. De har bare en rettighet til å kunne uttrykke seg, og that's it. Men så føler veldig mange i de etablerte mediene at de må invitere. Og at de må utfordre, at de må gå folks ekstreme holdninger i møte. Jeg klarer ikke å forstå det behovet, for å være helt ærlig.
– Du støtter såkalt no-platforming, et konsept importert fra USA som går ut på at man aktivt ikke skal invitere folk mann er grunnleggende uenige med inn debatten. Ser du ikke de problematiske sidene ved å stenge noen ute fra diskusjonen?
– Det er her det skurrer. Det handler ikke om folk man er uenig med. Det handler om fundamentale måter å omtale og beskrive mennesker på. Dette er i høy grad problematiske ting. I fjor inviterte for eksempel Eldorado bokhandel i Oslo de identitære [en bevegelse som blant annet argumenterer for at forskjellige etniske grupper bør leve adskilt, journ.anm.] og ga dem en scene! Og så snakket man om at alle vi som sto ute og holdt appeller og sa at dette ikke var greit, at vi var de gale folkene? Dette er farlige holdninger. Farlige meninger. Å redusere det til synspunkter, som om det er individer som går inn i debatten på like premisser som andre, som føyer seg etter den vanlige debattskikk og -kultur, er feil. Jeg er mer opptatt av minoritetsgruppers rett til å ikke bli utsatt for denne type hets, enn av ekstreme gruppers påståtte ytringsfrihet.
Du kan ikke hevde du jobber aktivt for antirasisme og samtidig gi plattform til noen som Resett.
– Så hva er alternativet til å snakke sammen?
– Altså, jeg ble ikke provosert med en gang da jeg hørte at Klassekampen hadde invitert Lurås. Det var i ettertid, da redaktør Bjørgulv Braanen og nyhetssjef Mímir Kristjánsson og andre sentrale folk i avisen skulle forsvare det, at jeg ble provosert. Argumentene virket så lite gjennomtenkte. Du kan ikke seriøst hevde du jobber aktivt for antirasisme i en antirasistisk avis, og samtidig gi plattform til noen som Resett. Du kan kalle deg antirasist, og jeg vet at folk som jobber i avisen er antirasister. Men å jobbe aktivt for en antirasistisk politikk krever at du er mye mer konsekvent. Det var da jeg ble provosert, og det var da jeg tenkte at nå må jeg få sagt det jeg vil si. For jeg kjenner ikke igjen avisen.
– Noe som spiller inn her er at du selv har vært et av ofrene for harde angrep fra Resett. Gjør det deg bedre eller dårligere skikket til å bedømme hvorvidt pressen bør gi dem plass i offentligheten?
– Jeg er jo personlig motivert, og det kan diskvalifisere meg. Men jeg har mulighet til å skrive her. Og da gjør jeg det. Samtidig så har jeg et unikt perspektiv som jeg kan bidra med. Så da blir jeg så provosert over Kristjánsson når han skriver at man må kunne tilgi folk. Jeg tilgir folk som har gjort seg fortjent til tilgivelse. Men Resett og Lurås har aldri gjort det. Jeg er enig i at vi skal diskutere forskjellige utviklinger i medielandskapet. Men må det absolutt være Resett? De er ikke akkurat det jeg forbinder med «motstrømsmedia». Når du på det økonomiske planet har fått støtte av milliardærer, er du ikke akkurat underdog.