I år er det Benalla-affæren som skandaliserer den fransk presidenten og bidrar til at han har stupt på meningsmålingene. Macrons sikkerhetssjef under presidentvalgkampen, Alexandre Benalla, ble fanget av videokameraer på Contrescarpe-plassen 1. mai i år. Han gikk til angrep på en demonstrant som politiet allerede hadde under kontroll. Umiddelbart etterpå kastet han en kvinnelig demonstrant i bakken. Han var iført politilue og armbind. Politiet på stedet grep ikke inn. En annen sentral Macron-tilhenger var også voldelig. Opptakene kom på avveie. To ministre forsøkte å begrense saken. Presidenten unnlot å svare på spørsmål.
Saken eksploderte den 18. juli da Le Monde viste opptakene på sin nettside. Etter noen dager kom det en beklagelse fra presidenten, gjennom medarbeidere. 1. juli sto Benalla ved Macrons side da Simone Veil ble gravlagt i Pantheon. Han var med i bussen den 16. juli, da Les Bleus kjørte opp Champs-Elysées i triumf etter seieren i fotball-VM. Nå er han tiltalt for ulovlig bruk av politieffekter og ulovlig voldsbruk. Presidenten og hans regjering har pådratt seg et alvorlig problem.
De skandaløse affærene er gjengangere i fransk politikk, i hvert fall siden kaptein Dreyfus feilaktig ble dømt for landssvik i 1895. Tallrike bøker og artikler beskriver og analyserer dem enkeltvis og i serie. Fellesnevneren er at de ryster det etablerte maktapparatet, at dekkoperasjonene gjør vondt verre, og at de etterlater en flom av rykter og ubesvarte spørsmål.
Vi er i et jubileumsår. For femti år siden, i det skjellsettende året 1968, var det to anslag mot maktapparatet og presidentens posisjon i Frankrike. Det første var naturligvis mai-opprøret med store demonstrasjoner og opptøyer fra studenter og venstreradikale. En tid var det ukjent hvor president de Gaulle befant seg, før han dukket opp hos general Massu og hans fallskjermstyrker i Baden-Baden. Presidenten så en revolusjon som kanskje bare hæren kunne tøyle.
Den andre krisen i 1968 var en typisk fransk skandale. Den er nesten glemt, men den var virkelig ille da den pågikk. Julian Jackson kommenterer saken i sin ferske de Gaulle-biografi ( A Certain Idea of France, 2018). Da den mektigste grå eminense i fransk etterkrigshistorie, Jacques Foccart, omsider lettet på sløret etter en lang karriere bak scenen, skildret han inngående hvilken sprengkraft affæren hadde i Elysée-palasset (Foccart parle, 1995).
Den 1. oktober 1968 ble liket av Stefan Markovic, skuespilleren Alain Delons tidligere livvakt, funnet i en grøft i utkanten av Paris. Han var drept og pakket inn i en presenning. Markovic hadde en bakgrunn fra kampsport og halvoffisielle slagsmål i bakgatene i Beograd. Etter at Delon sa ham opp, fortsatte han med noe han hadde lært, selskaper for de rike og artistiske og mektige der de fleste grenser ble brutt. Så fotograferte han den nattlige utviklingen med skjulte kameraer for å ha noe skandaliserende i bakhånd som han eventuelt kunne presse gjestene med. Dermed fikk mange et motiv for å uskadeliggjøre ham.
Markovic etterlot seg et brev der han sa at dersom noe tilstøtte ham, var det Alain Delon og ikke minst Delons nære bekjente, den korsikanske gangsteren Francois Markantoni, som sto bak. Markantoni – «Mark Anthony» blant venner – var lenge under etterforskning. Delon ble ikke helt kvitt de lange skyggene. Så sent som i fjor tapte han en injuriesak mot France Dimanche etter at avisen hadde rippet opp i saken.
Det politiske jordskjelvet var sterkt. Vitner og rykter hevdet at statsministerfruen, Claude Pompidou, hadde deltatt og blitt avbildet mindre enn lettkledd på disse festene. Ektemannen George Pompidou ble holdt utenfor rykteflommen i ukesvis, mens president de Gaulle og regjeringen diskuterte saken. Presidenten ba den ferske statsministeren, Couve de Murville, om å informere sin forgjenger, men han kviet seg. Var ryktene sanne, kunne Pompidou ha et motiv for å fjerne Markovic.
Pompidou eksploderte da han fikk høre om ryktene og hvem som hadde diskutert dem uten å informere ham. Han forsvarte sin kone mot det han mente var løgn og bakvaskelser for å ramme ham selv. Han navnga rivaler blant gaullistene som han mente ar ute etter å knuse hans politiske karriere. Forholdet til de Gaulle hadde skrantet og forverret seg ytterligere.
Hvis ryktet var sant, ville det være pinlig, ødeleggende, kaste mistanke over ekteparet Pompidou og gjøre det umulig å gå inn i en senere kamp om presidentmakten. Hvis ryktet var usant, måtte det ligge en konspirasjon bak. En etterretningsagent hevdet senere at han var blitt bedt om å skaffe en høy, lyshåret prostituert i 40-årene til et selskap – nokså lik Madame Pompidou i dårlig belysning. Det var uklart hvem som eventuelt sto bak bestillingen.
Markantoni ble senere løslatt. Saken er aldri blitt oppklart. Pompidou vant presidentvalget i 1969, da de Gaulle gikk av etter å ha tapt en folkeavstemning om regionalreform. Pompidou holdt fast på tesen om en gaullistisk sammensvergelse. Han sørget for å legge politiske karrierer i grus.
Den dramatiske koreografien av Markovic-affæren følger et velkjent mønster. En liten og tilsynelatende avgrenset sak har forgreninger langt inn i maktapparatet. Mediene er på sporet. Offisiell taushet og forsøk på tildekking gir dem langt mer å arbeide med. Til slutt eksploderer saken i det indre av presidentpalasset. Hoder ruller før interessen ebber ut og saken blir avløst av en ny affære. Noen år senere blir det avdekket at saken hadde enda videre forgreninger enn noen ante. Da er aktørene avløst av andre i posisjon. Les affaires er en del av den normale rytmen i fransk politisk liv.
Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap, UiO