Ideer

Vi bare pratet litt

– Det har vært litt krevende, siden jeg er blitt fremstilt som en fiende av en bevegelse jeg støtter fullt og helt, sier Markus Sanden.

---

Midt i debatten

Markus Sanden er psykologistudent. Skrev denne uken kronikken «Er det ikke bare å si hei?» på NRK YtringDen førte til massive reaksjoner og emneknaggen #Villebarepratelitt med mange hundre meldinger. Der forteller et utall kvinner om uønskede og ofte truende tilnærminger fra ukjente menn som ikke har akseptert å bli avvist.

---

– Du skrev en kronikk i NRK, den ledet til emneknaggen #Villebarepratelitt og flere Twitter-meldinger enn man kan telle. Så du for deg at kronikken kunne få et slikt etterspill?

– Nei, jeg gjorde vel egentlig ikke det. Jeg skrev en tekst om sosiale relasjoner, snakkekulturen i Norge og hvor vanskelig det kan være å oppnå kontakt med folk. Det er klart det var ubehagelig at det tok den metoo-vendingen det gjorde, og at jeg skulle bli en representant for pågående og ubehagelige menn. Det hadde jeg ikke sett for meg, og det er ikke det jeg ville snakke om.

– Hva var det du egentlig prøvde å snakke om?

– Muligheten for å skape relasjoner og interaksjoner med personer man ikke kjenner. Også stilte jeg spørsmålstegn ved hvorfor det bare er på noen arenaer det er greit å si «hei».

– Hva tenkte du da kronikken tok av i sosiale medier? Var det ubehagelig, eller var det gøy at du ble en snakkis?

– Jeg har ikke skrevet eller publisert noe tidligere, så det i seg selv var uvant. At det deretter fikk så mye oppmerksomhet, og at jeg også ble fremstilt på en måte jeg ikke kjenner meg igjen i, gjorde det ganske intenst. Det gikk liksom fra null til hundre på null komma niks.

– Er du litt skremt av det offentlige ordskiftet?

– Nei, ikke egentlig. Jeg har aldri hatt noen ambisjon om å bli en samfunnsdebattant og publisere kommentarer. Men dersom noe interesserer meg og jeg skriver om det, tror jeg ikke denne opplevelsen vil gjøre det mindre sannsynlig at jeg sender det inn. Samtidig har det vært litt krevende, spesielt fordi debatten tok en retning som jeg ikke hadde forutsett. Blant annet var metoo-vinklingen veldig uventet. Det har vært litt krevende, siden jeg er blitt fremstilt som en fiende av en bevegelse jeg støtter fullt og helt.

– Kritikerne har hevdet at det finnes nok av sosiale arenaer der man kan møte andre; singelklubber, venneforeninger og sjekkeapper. Hva er behovet for å si hei til ukjente på bussen?

– Uavhengig av om du er introvert eller ekstrovert, kommer alle relasjonene dine til å starte med et «hei». Vi definerer mennesker ut fra deres egenskaper og verdier, ikke ut fra hvilken arena man møttes på. Om jeg ikke hadde sagt «hei» til de jeg kjenner og er glad i nå, ville det vært synd. Man kunne kanskje gjort en liten innsats for å gjøre samfunnet varmere ved at man har muligheten for en hyggelig samtale på for eksempel bussen. Så er det selvsagt helt greit å avvise dem du ikke ønsker å snakke med.

– Er det den angivelig særnorske trenden med å stirre ned i bakken du vil til livs?

– Tja, man finner arenaer der det ikke er tilfelle. I skogen, på fjellet eller på 17. mai sier man gjerne hei til de man møter, kanskje man også slår av en liten prat. Hvorfor er det sånn? Det er det jeg synes er interessant.

– Du studerer psykologi. Er interessen faglig eller personlig?

– Den er først og fremst personlig. Jeg var på utveksling i USA, og der virket ting helt annerledes enn hos oss.

– Og nå er du i Kina, av alle steder. Dro du i landflyktighet?

– Hehe. Nei, den var planlagt på forhånd, men timingen viste seg å være veldig god. Jeg er blitt oppdatert på emneknaggen og alt rundt, men har ikke sjekket Twitter på en stund. Det er deilig å koble av.

Mer fra Ideer