---
Bratberg om brexit
Øivind Bratberg er statsviter, forfatter og en av landets fremste formidlere av britisk politikk.
I Morgenbladet følger han brexit gjennom ukentlige kommentarer på nett. Alle artiklene kan leses på morgenbladet.no.
---
Storbritannias største politiske utfordring siden andre verdenskrig er et internt partianliggende. Planen om å holde folkeavstemning om EU-medlemskapet var det konservative partiets prosjekt. Hovedaktørene i valgkampen – på begge sider av tablået – hadde sitt tilhold der. Og gjennom sin statsminister Theresa May, som straks skal avløses, har politikere fra det konservative partiet forsøkt å gjennomføre det et flertall av velgerne ba dem om: å ta landet ut av EU.
Men det finnes jo en annen aktør her som kunne akslet sin del av ansvaret for det offentlige ordskiftet. Et ansvarlig opposisjonsparti skulle kanskje til og med tilby en vei ut av det uføret som Storbritannia nå står oppe i. Det partiet kunne ha vært det sosialdemokratiske Labour. Det skulle ha vært Labour, vil mange mene. Slik er det ikke. Partileder Jeremy Corbyns skyggespill omkring brexit har hatt mange versjoner og visninger. Kanskje nærmer det seg en avslutning nå.
Da Corbyn overraskende ble valgt som partileder høsten 2015, var det med et gammelt verdisett i behold. Som politiker fant han sin kompasskurs på slutten av 1970-tallet. Den suverent største personlige innflytelsen på ham var Tony Benn. Benn hadde beveget seg fra moderate statsrådsposter til venstrefløyens fanebærer i partiet. Og det var en særegen venstreposisjon han representerte.
Storbritannias økonomiske modell var grunnleggende feil skrudd sammen, mente Benn, i måten den prioriterte finanssektor over vareproduksjon og elitisme over faktisk demokrati. Fremfor alt gagnet modellen internasjonal storkapital og militarisme. Svaret måtte være radikalt og kunne oppsummeres i den gamle tesen om sosialisme i ett land. Makten må rykkes opp med roten, pyramidene snus og grensene bringes under kontroll.
Dette var et verdisett som en kort periode på 1980-tallet fikk overtaket i Labour og som partiet deretter brukte resten av tiåret på å kle av seg. Tony Blairs New Labour var kronen på verket i partiets fornyelse. Benn og hans folk var museumsvoktere. Corbyn, innvalgt i Underhuset ved venstresidens korte klimaks i 1983, var en av de få gjenværende unge i museet.
Den posisjonen brukte Corbyn til intern opposisjon mot egen partiledelse. Ønsket om omfordeling og offentlig velferd matchet han med antimilitarisme, antiamerikanisme og EU-skepsis. Lenge var han politisk irrelevant. Men ingen kunne trekke i tvil hans standhaftighet.
Alle disse årene senere ble han altså valgt som partileder, i kjølvannet av enda et valgnederlag og som resultat av en uravstemning blant partimedlemmer. Menige partimedlemmer og sympatisører ønsket seg en mann av folket med drømmer som dem og med vilje til å bryte med nyliberale dogmer. De fikk det. Men fullt så enkel var saken ikke.
For Corbyn fenget og fanget opp det som fra første stund var en mangslungen flokk. Her var tradisjonell arbeiderklasse som omsider fant en ledelse med verdier de kjente seg igjen i. Men her var også unge, utdannede, urbane med liberale verdier som ønsket seg et åpnere, snillere samfunn. Alle kunne enes om nytten av en sterkere offentlig sektor, ordentlig betalte lærere, et godt helsevesen og mer progressiv beskatning. Men i en lang rekke verdispørsmål trakk Corbyns velgere i fundamentalt forskjellige retninger. Er innvandring et udelt gode? Er rettsvesenet for strengt eller for mildt? Bør minoriteter og alternative livsstiler få (enda) større anerkjennelse? Og hvem holder vi egentlig med i de store spørsmålene i internasjonal politikk; den liberale verdensordens forsvarere eller de som står imot USA?
Verdikonflikten som Corbyn møtte i sin flokk, er en variant av hva valgforskere over hele den vestlige verden forsøker å få taket på. På den ene siden står de liberale og globaliseringsvennlige, de som ser avslappet på endringer i teknologi og arbeidsliv, bejubler mangfold og begeistres av bevegelsen i retning åpnere samfunn. På den andre siden står de konservative, nasjonalt og lokalt forankrede, de som gjerne har kommet tapende ut av åpnere grenser og et endret arbeidsliv og som verdimessig trekkes mot tradisjon, autoritet og stabilitet.
I Storbritannia er denne konflikten oppe i dagen, og det først og fremst fordi den utgjør kjernen i brexit-spørsmålet. Avstemningen om EU-medlemskap delte velgerne i to leirer som i det store og hele svarer til skillet tegnet opp over. Det er en kobling som ikke er ukjent andre steder i Europa, slik vi nylig fikk illustrert ved valget til Europaparlamentet. Men i Storbritannia har det fått sitt helt spesielle uttrykk, på grunn av dramaet omkring brexit så vel som splittelsen i venstresidens bærende parti.
Ved brexit-avstemningen i 2016 var Corbyn en lunken deltager i kampanjen for fortsatt EU-medlemskap. Gitt hans egen politiske skolering var det ingen overraskelse. I de tre årene som har gått siden har hans strategi vært å la regjeringspartiet stekes i sitt eget ubehag og renkespill. Corbyns kritikk mot May har vært begrenset til frykten for en markedsliberal, mørkeblå brexit. Det faktum at Storbritannia skal ut, alle uforutsette vanskeligheter og inkonsistenser til tross, har ikke Corbyn selv vært villig til å bestride.
Det finnes det imidlertid mange andre i partiet som har vært. I den nærmeste kretsen av mektige skyggestatsråder finnes det nå knapt noen som vil si høyt at Storbritannia bør og skal ut av EU. Landsmøtet i fjor høst landet på et finurlig kompromiss, der nyvalg og regjeringsskifte var ønsket strategi for å gi en ny retning til brexit-forhandlingene. Lyktes den ikke, ville partiet holde muligheten åpen for en ny folkeavstemning. Kompromisset handlet om en strategisk vurdering; hvordan balansere de av partiets medlemmer som virkelig ønsket seg brexit mot de (riktignok langt flere) som gjerne skulle sett hele beslutningen reversert?
Å «holde muligheten åpen» var en pussig tilnærming noen måneder før forholdet til EU ifølge kalenderen skulle avsluttes. I dag virker strategien å være enda mer vikarierende. Corbyns egentlige mål, sies det, er fortsatt å se den konservative regjeringen kullseile. En Labour-regjering vil sørge for et fungerende utenforskap vis-à-vis EU, gjerne i form av noe som ligner EØS-avtalen. Så vil regjeringen sette seil i retning hjemlige havner og økonomisk reform.
Hvis en slik plan skal fungere, må Labour-ledelsen kunne erklære overfor egne velgere at de skyldfrie er. Brexit var aldri deres sak. Ved parlamentsvalget i 2017 lyktes Corbyn utrolig nok med en slik strategi. Valgprogrammet var rettet mot kjernesakene venstresidens velgere er opptatt av og skjøv sammen en slagkraftig koalisjon av tradisjonell arbeiderklasse og velmenende middelklasse. Men det er langt mindre grunn til å tro at det vil skje ved neste korsvei. Brexit har gravd så dype grøfter og er blitt et definerende verdispørsmål som følges av flere. Velferd og sosial rettferdighet, ja vel – men hvilken side står du egentlig på?
Det europeiske bakteppet for denne sjelegranskningen er verdt å dvele ved. For Corbyn, som for Benn i sin tid, er EU først og fremst en ramme for frihandel som svekker nasjonalt valgte regjeringer. Andre sosialdemokrater tenker åpenbart annerledes om saken. Idet Storbritannia er på vei ut av EU-manesjen, markerer nye, offensive nasjonale ledere fra venstresiden seg. Den tydeligste stemmen er kanskje den spanske statsministeren Pedro Sánchez. EUs såkalte sosiale dimensjon skriker etter tydeligere innhold, og retningen for unionen tas opp til debatt.
Corbyns Labour befinner seg imidlertid annetsteds. Omkring ham utvikles fremtidsrettet politikk for offentlig eierskap, næringspolitikk og infrastruktur, automatisering og dess like. I Corbyns strategi er dette politikken i nasjonens eget maskinrom. Ønskesamfunnet ligger nærmere selvhjelp, og internasjonale spørsmål vil handle mindre om europeiske naboer og mer om symbolpolitikk fjernt hjemmefra. Etter brexit.