Det er kanskje urimelig å trekke inn Barack Obama for å diskutere dagens ledere. Amerikansk politikk har beveget seg til et ganske annet sted enn der den var i hans åtte år ved makten. Det samme gjelder Storbritannia – det europeiske landet som på så mange områder står nærmest USA. Men la oss likevel nøste i en enkelt liten tråd. Sommeren 2008 besøkte Obama Europa som del av den store valgkampen på vei mot presidentembetet. I Berlin holdt han en minneverdig tale ved Brandenburger Tor. I London møtte han først den tidligere, så den rådende og til slutt den kommende statsministeren i tur og orden.
Etterpå kommenterte Obama samtalene med Tony Blair, Gordon Brown og David Cameron til en av sine rådgivere. Av de tre, mente Obama, var Blair en leder som hadde både fres og substans (sizzle and substance). Hos Brown var det bare substans å finne, og hos Cameron var det bare fres, ikke noe tydelig eller prinsipielt innhold.
Har Boris Johnson fres eller substans? Onsdag denne uken overtok han vervet som Storbritannias statsminister fra Theresa May. Overtagelsen hadde et skjær av noe uvirkelig, nærmest komisk over seg i kontrasten mellom hun som gikk og han som kom. May utstråler disiplin og standhaftighet; Johnson lyser av engasjement og impulsivitet, store ord og lettkjøpte snarveier.
Den gråhårede, standhaftige, asketiske Theresa May forlot Downing Street med en appell der hun understreket plikten og æren som ligger i lederskap. Hun hilste til alle unge jenter som ønsker å oppnå noe i livet og til alle briter «som jobber hardt for familien sin og som ønsker sine barn og barnebarn enda større muligheter i livet enn dem selv». Så takket hun Philip, sin ektemann gjennom snart 39 år, som var på plass ved hennes side.
---
Bratberg om brexit
Øivind Bratberg er statsviter, forfatter og en av landets fremste formidlere av britisk politikk.
I Morgenbladet følger han brexit gjennom ukentlige kommentarer på nett. Alle artiklene kan leses på morgenbladet.no.
---
Et par timer senere sto den blonde, buldrende Boris Johnson foran den samme døren, hvor han holdt en kort og uformell tiltredelsestale. «Tvilerne og dommedagsprofeter vil ta feil igjen», varslet Johnson. For Storbritannia kommer med et sprang til å være ute av det klisteret EU-medlemskapet representerer og gjenopprette sin rolle som frihandelsforkjemper og venn av verden. Johnsons tale var et potpurri av optimisme og ensidighet, to virkemidler som synes å avhenge av hverandre. Det finnes dem som vil være med på en reise til et lykkeligere land, også finnes det taperne som holder igjen som surmulere og sabotører.
Johnson gjorde bare et raskt besøk inne i statsministerboligen, hvor han ble introdusert for sin nye stab. Kvelden brukte han på sitt parlamentskontor i Westminster. Der ble statsrådene i Mays regjering skiftet ut i et omfang knapt noen hadde trodd på forhånd.
Johnson ville strekke ut armene til alle fløyer av partiet – og til folket – hadde pressen fått høre på forhånd. I stedet valgte han en ganske annen vei. Regjeringskollegiet er smidd sammen som en stormtropp av brexit-tilhengere og ideologisk bevisste markedsliberale. Johnson tenker å gå rett på sak – ikke tvile, ikke vike, ikke gå rundt grøten, slik Mays regjering etter hans oppfatning gjorde seg skyldig i.
Utenriksminister Jeremy Hunt, Johnsons rival fra ledervalgkampen, forsvant ut med sine nøkterne avveininger. I hans sted kom Dominic Raab, med en bulldoglignende energi og begrenset internasjonal erfaring. Penny Mordaunt ble summarisk sagt opp som forsvarsminister etter tre knappe tre måneder inn i jobben, til tross for å ha stått på «rett side» i brexit-spørsmålet fra begynnelsen av. Og i front for Johnsons stab i Downing Street lander Dominic Cummings, mannen som ledet nei-kampanjen før folkeavstemningen i 2016.
Disse første par dagene av Boris Johnsons statsministertid antyder dermed også at det finnes mer enn bare fres i hans politiske prosjekt. I så måte er sammenligningen med Cameron interessant. Begge er produkter av privatskoleliv og eliteuniversitet – først Eton, så Oxford – og begge har dermed fulgt et løp som tradisjonelt produserer styrende eliter i Storbritannia. Felles for disse elitene har ofte vært fraværet av en klar ideologisk overbevisning, især i det konservative partiet.
Margaret Thatchers stormfylte år som statsminister på 1980-tallet var et avvik i et parti som ellers har sett statsmannskunst og pragmatisk pleie av sentrumsvelgeren som sitt mandat. Camerons variant av denne tradisjonen var å gi partiet et streif av det moderne gjennom en leder som var ung, liberal og tilgjengelig. Det moderne Storbritannia måtte støttes og formes slik som det var. Hva Obama så hos Cameron var først og fremst innpakning og fagre ord.
Hos Johnson ville han trolig sett mer. Det er en opplagt, men forståelig feilvurdering å anta at Johnson først og fremst spiller komedie. Bak fasaden av humør og punchlines ligger et sett med ideer og mål som i høy grad handler om substans. I den substansen ligger blant annet en kullsviertro på britisk storhet og en antagelse om at kompromisser, byråkrati og kompleksitet ødelegger politikkens sanne vesen. Storbritannia er et land av og for sterke karakterer, og Johnson vil være den fremste.
Johnson virker som en unik politiker, annerledes enn hva noen kan huske å ha sett blant britiske etterkrigsstatsministre. Men som type er han slett ikke så ukjent i britisk kulturhistorie. Den fordrer en privilegert utdannelse, sans for eventyr og et uforpliktende syn på familieverdier.
Det fantes et imperium med rom for slike egenskaper. Her var roller som koloniadministrator, investor eller entreprenør, med vekslinger mellom en utpost i Asia og romslige plener på den britiske landsbygda. Det fantes også et folk som visste å respektere denne type autoritet. Ikke minst gjaldt det deler av arbeiderklassen som lojalt støttet opp om ekspansjonisme ute og klassesamfunn hjemme.
Det fantes substans. Snart får vi vite mer om hvorvidt en moderne utgave av den er egnet for å løse brexit-floken eller det enogtyvende århundrets samfunnsutfordringer i Storbritannia.