Det var en uke i nærkontakt med de keltiske fløyer av Storbritannia for statsminister Boris Johnson. I løpet av tre dager besøkte han Skottland, Wales og Nord-Irland. Spørsmålet om den britiske unionens fremtid lå på bordet i både Edinburgh, Cardiff og Belfast. Hvordan de ulike delene av Storbritannia skal evne å trekke i lag kan holde noen hver våken om nettene. Men utenfor den diskusjonen står også forholdet til Irland på prøve – et Irland som er utenfor Storbritannia og innenfor EU.
I løpet av rundreisen hadde Johnson sin første samtale som statsminister med sin irske motpart Leo Varadkar. Den var over telefon, og den var ikke preget av seremoniell forsoning og fellesskap. Johnson understreket at det er EU som må bevege seg for å hindre en brexit uten avtale i slutten av oktober. For Varadkar og Irland er det Storbritannia som har etablert sin egen blindvei og som må vende om.
Da utkastet til en avtale om utmelding av EU ble nedstemt tre ganger i det britiske Underhuset i vår, hadde det mange ulike grunner. Men den største konkrete snublesteinen var spørsmålet om hvordan den irske grensen skal forvaltes etter brexit. Den såkalte backstop-ordningen ville holdt Storbritannia inne i EUs tollunion og Nord-Irland nærmere harmonisert med det indre marked på ubestemt tid.
Ordningen ville vare helt til en praktisk og handelspolitisk løsning kom på bordet som kunne sikre sømløs bevegelse over EUs yttergrense mellom det fullverdige medlemmet Irland og den britiske provinsen Nord-Irland. En åpen yttergrense høres ut som en selvmotsigelse, og hvordan den skal innrettes har ingen gitt noe godt svar på. Men kravet synes åpenbart: Den irske grensen bør være fri for fysiske grensekontroller og gi minimalt av hindringer for transport og handel. Slik skal den også være i tråd med ånd og substans i fredsavtalen for Nord-Irland, som ble sluttført i 1998 etter en lang og knoklete prosess.
Storbritannia og Irland er et skjebnefellesskap tuftet på ulikhet, britisk undertrykkelse og irsk opprør – dog også på nær og nødvendig handel og migrasjon. Ti prosent av befolkningen i Storbritannia har en irsk besteforelder. Utvekslingen er stor, men fremdeles skjevfordelt: Også i dag finner du flere irskfødte i Storbritannia enn britiskfødte i Irland, til tross for størrelsesforskjellen mellom landene.
---
Bratberg om brexit
Øivind Bratberg er statsviter, forfatter og en av landets fremste formidlere av britisk politikk.
I Morgenbladet følger han brexit gjennom ukentlige kommentarer på nett. Alle artiklene kan leses på morgenbladet.no.
---
Det er altså et forhold med nært samkvem så vel som tung historisk bagasje. Irland står midt oppe i hundreårsmarkeringene knyttet til sin uavhengighet fra Storbritannia. For tre år siden var det påskeopprøret av 1916 som ble markert. Det var begynnelsen på oppstanden som ble en uavhengighetskrig og som i 1921 ga irsk selvstendighet, først gjennom en fristat, senere som republikken Irland. Men seks grevskap i nordøst forble under britisk herredømme, grunnet sterk tilstedeværelse av protestanter og de særlige båndene til britisk jord, kapital og militærmakt som fantes der.
Konflikten i Nord-Irland har gitt næring til væpnet kamp helt inn i vår nære fortid. Med brexit får det en ny dimensjon: Skal Nord-Irland skilles ad fra Irland i sør? De London-tro unionistene i Belfast trekker i den retningen og de er samtidig del av det parlamentariske grunnlaget som sikrer Boris Johnson regjeringsmakt i London. På motsatt side står det republikanske Sinn Féin, som vil bruke brexit som brekkstang for den folkeavstemningen om et forent Irland som fredsavtalen fra 1998 åpner for. Har tiden kommet nå, idet London trekker i motsatt retning av Dublin og Nord-Irland omsider må treffe et valg?
Fred i Nord-Irland er ikke et tema hverken briter eller irer bør ta lett på, ei heller bør man rokke ved det tandre, men viktige forholdet mellom Storbritannia og Irland. Men i spørsmålet om den irske grensen er det lite som tyder på at saken vil la seg løse. Johnson er kategorisk i sitt krav om at de kapitlene som knesetter backstop-løsningen, må bort. Fra EUs side er det ingenting som tyder på at så vil skje.
Fra Brussels ståsted handler det om juridisk klarhet omkring opphav, retning, sertifisering og toll på flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. En åpen grense fordrer et felles «innenforskap» i tråd med logikken bak både tollunion og det indre marked. Men bakenfor jussen ligger også et solidarisk argument i kringvernet som er reist omkring det vesle, lojale medlemslandet Irland. Spørsmål omkring EUs felles yttergrense er EUs felles problem.
Dersom brexit ender uten noen skilsmisseavtale, hvilke økonomiske vansker vil det skape for Irland? Nøkterne regnestykker tilsier at det er mye å tape. Storbritannia har begrenset tyngde mot EU, men er en økonomisk og politisk kjempe overfor Irland. Storbritannia er det nest største eksportmålet for irske varer og tjenester, kun overgått av USA. Og i tallene for import til Irland er Storbritannia øverst på listen.
Fra vondt til verre går det når man tar i betraktning Storbritannias betydning som transport- og transittland for irsk handel med kontinentet. Majoriteten av irsk eksport til EU går via havner i Sør-England eller gjennom kanaltunnelen. Jo hardere brexit, jo vanskeligere blir det for Irland å være en av EUs oversjøiske medlemsland.
Men Irland har jo gjort sine valg, i ulike historiske etapper, og også overfor sin store nabo over Irskesjøen. Innen EU innbefatter det også euro-medlemskap siden 2002. Nå er det på britisk side det skal velges. Svarene vil få stor betydning for aksen London/Dublin, men handler til syvende og sist om Storbritannias fremtid utenfor og overfor EU.