Krysspress er ubehagelige saker. Du er nødt til å fatte en beslutning og må velge mellom tungtveiende hensyn som ikke lar seg forene. Velger du det ene, svikter du det andre – og vice versa. Resultatet kan bli motvillig forsakelse for et antatt høyere mål. Eller du kan hoppe av og nekte å velge det ene fremfor det andre.
Amerikansk valgforskning løftet frem begrepet krysspress på 1960-tallet. Her var søkelyset rettet mot hvordan ulike sosiale roller kan gi konkurrerende forventninger om hvor du skal stå politisk. Som familiefar kan du ønske mer offentlig velferd, helse og omsorg. Men på jobben, i et skarpskodd forretningsmiljø, forventes lojalitet til den økonomiske høyresiden.
Nær familie er landsens konservative, selv har du blitt liberal selger i byen – hvilken side står man egentlig på?
Modellen har ikke nødvendigvis den store relevansen i skandinavisk politikk, hvor stammekulturene sjelden er så sterke. Men ved den første EU-avstemningen i 1972 var det fremholdt som en mulig forklaring på den overraskende lave valgdeltagelsen. Det kunne handle om konflikter mellom ulike sosiale roller og i familier, som beskrevet over. Eller det kunne dreie seg om konflikt mellom ens egen vurdering og partiet en ellers sympatiserer med.
Britiske velgere står oppe i sine egne mulige krysspress ved valget 12. desember. For noen handler det om konflikten mellom hvor en kommer fra og hva slags parti som nå peker seg ut som det rette. For andre handler det om avveiningen mellom å sympatisere med et parti og samtidig intenst mislike dets leder og statsministerkandidat. Konsekvensene er ikke lette å forutsi.
Dette med hvor en kommer fra politisk har kanskje størst relevans i nordlige England og i Wales, der det konservative partiet ser ut til å få et betydelig gjennomslag. I de to nordligste av Englands ni regioner stemte 55 prosent Labour ved forrige valg. Arbeiderkultur har betydd partilojalitet til Labour. De siste tiårene har mønsteret vært forsterket av en kollektiv erindring om kuttpolitikken til Margaret Thatchers konservative parti på 1980-tallet. Å stemme konservativt har vært forbeholdt bestemte samfunnslag, og det er bedre å velge en tredjepart enn fienden.
I nord har en betydelig stemmeandel gått til EU-skeptiske UKIP og dets etterfølger brexit-partiet snarere enn å hoppe rett i toryenes favn. Men nå er det mye som tyder på at Boris Johnson har festet taket. Å være overbevist EU-skeptiker, med patriotisk sinnelag og et snev av verdikonservative holdninger, er nok til å stemme for ham. Pillen sukres med et valgprogram der et oppsving for det offentlige helsevesenet står på agendaen, sammen med mer til politi og en klar og sterk stemme i utenrikspolitikken.
Labour-velgere fra andre samfunnslag og deler av landet har sine egne grunner til skrupler nå. Det handler om lederskap og dermed om Jeremy Corbyn. Målinger viser en dyp avgrunn av mistillit til partilederens moralske kompass og lederegenskaper. Det er ikke akkurat uvesentlige kriterier for en statsministerkandidat. Ville han treffe kloke beslutninger i sterk vind fra alle kanter?
Frykten kan knytte seg til en utenrikspolitikk som har som fremste mål å gjøre opp for britenes imperiale fortid og som sympatiserer med alt som måtte forekomme av opprørsbevegelser fra ytre venstre. Men den handler også om hjemlig politikk. Den siste tiden har kritikken av Corbyns manglende oppgjør med antisemittisme i eget parti blusset opp på ny. Ephraim Mirvis, øverste leder for det jødiske trossamfunnet i Storbritannia, skrev en flengende kronikk der han beskrev Corbyn som grunnleggende uegnet til rollen som regjeringssjef. Corbyn, hevdet Mirvis, hadde akseptert og til dels anerkjent et omfattende jødehat som har fått grep om partiet. Neste dag, i møte med BBC bulldoggintervjuer Andrew Neil, var Corbyn ute av stand til å unnskylde for veksten i trakassering og konfrontasjonsteorier som har fått spire under hans lederskap.
Kanskje var det et avgjørende knekkpunkt i valgkampen vi så, kanskje ikke. Det som er sikkert er at den moderate intelligentsiaen som også har vært Labour, både som velgere og som politikere, har store problemer med å akseptere Corbyns lederskap og partiets karakter her og nå.
I det konservative partiet finnes det også dem som tviler. Det kan være moderate konservative som har hatt sans for partiets statsbærende tradisjon, pragmatisme og kyndighet. Hvor plasserer det Boris Johnson? Brexit-kampanjen har vært ført med alle midler, noen av de vesentligste moderate stemmene i parlamentsgruppen er blitt tuppet ut, og det nye konservative partiet er en smalere og sintere flokk innrettet for å fullføre brexit.
Johnson selv er det også grunn til å sette store spørsmålstegn ved. Rekken av skandaler er lang, fra både hans private og politiske liv. Han har latt en hard EU-skepsis bli definerende for sin statsministergjerning. Kan frykten for Corbyn sikre at velgere som misliker Boris likevel vil bli værende? Regjeringspartiet må håpe det, ikke minst at konservative velgere i sør ikke løper i flokk til de EU-vennlige Liberaldemokratene.
Labour-velgere som vil ut av EU eller som ikke kan tåle Corbyn, kan velge å holde fast ved sin barnetro. De kan også gjøre spranget ut av partiet – eller de kan holde seg hjemme. Tilsvarende gjelder for konservative som enten misliker Johnson eller skulle ønske seg en annen og sindigere retning på politikken for brexit. Å holde seg i sofaen kan det være flere grunner til: Det er britenes tredje valg på fire og et halvt år, og det finner sted rett før jul etter år med politisk krangel som neppe har generert stor entusiasme i de brede lag.
Men så er det også et valg av eksepsjonell viktighet dersom man mener at brexit-spørsmålet er nettopp det: viktig. Det smerter å stå i krysspress mellom løsninger man mistror. Men det smerter også å være stemme- og tiltaksløs, især hvis man uansett må leve med konsekvensene.