Ideer

Tiåret da dødtiden døde

Vi kom for sent i gang med å diskutere de virkelige problemstillingene. Derfor har vi ingen virkelige løsninger klare, skriver Ida Aalen.

2010-tallet er tiåret der «internett» måtte bli til «internett og sånn», fordi internett ble vevd sammen med alt. Kontroversene har vært mange, og de har fått en sentral plass i samfunnsdebatten. Man trenger ingen «ekspert» til å påpeke at utviklingen har vært på godt og vondt: smarttelefonens muligheter, men også deres distraksjoner. Enklere å holde kontakten, men på bekostning av personvernet. Gratis tilgang til kunnskap og nyheter, men også til konspirasjonsteorier og propaganda. Opprørsbevegelser som en liten stund gir troen på at endring er mulig, men også skremmende muligheter for manipulasjon, overvåkning og kontroll. Men noen endringer kommer så snikende at vi ikke merker dem. Ting vi aldri diskuterte — plutselig en dag, så bare var det sånn. Hvilke endringer gikk under radaren?

Da jeg gikk på ungdomsskolen, var jeg med i skolekorpset. Du tenker kanskje at du vet hva slags type jeg var. Men jeg spilte også fotball. Jeg gikk i demonstrasjoner. På natten snek jeg meg ut for å tagge. Avhengig av hvem jeg var sammen med, kunne jeg leve ut ulike sider av meg selv. Erving Goffmans sosiologiske klassiker The Presentation of Self in Everyday Life (1959) beskrev dette som helt grunnleggende for hvordan vi oppfører oss. Det finnes ikke «ekte» og «falske» versjoner av oss. Hvordan vi ter oss, kommer an på konteksten. Det er forskjell på jobb og venner, men det handler ikke bare om nærhet. Du forteller ikke den samme vitsen til bestevennen som til bestemor.

Med sosiale medier er det blitt vanskeligere å leve ut ulike sider av seg selv. Det er ikke tilfeldig. I 2009 uttalte Zuckerberg følgende i et intervju referert i The Facebook Effect (2011):

«Du har én identitet. […] Tiden da du kunne ha vise andre bilder til jobbvenner og kolleger enn til andre folk du kjenner, er forbi. […] Å ha to identiteter er et eksempel på manglende integritet.»

Dette synet er enkelt å holde i hevd for en som har en identitet som ligger tett opp mot samfunnets normer og idealer. Det er også et syn på identitet som gjør det vanskeligere å leve ut ulike sider av seg selv. Hvis man skal finne seg selv på samme måte som man utformer en profil i sosiale medier, blir det vanskeligere å utforske seg selv og sine meninger.

Innsnevringen av personligheten skjerpes også av at internett aldri glemmer. Jeg hører folk beklage seg over at de har fått dårligere hukommelse enn før. Jeg har det motsatte problemet. Jeg skulle gjerne glemt mer. Noe dumt jeg sa for fem år siden, det glemmer vi etter hvert. Hvis jeg i stedet sender en melding, blir det aldri glemt. Selv om det er mange år siden, er ikke meldingen blitt falmet. Det er en boble med hvit tekst på blå bakgrunn like klar og tydelig som den jeg nettopp sendte. Og mens jeg prøver å fatte meg i møte med denne dumme tingen jeg sa for årevis siden, kommer det et pling fra bildeappen: Du har et nytt minne å se tilbake på! Å, den sommerferien med eksen for noen år siden. Så lykkelige vi så ut før alt gikk til helvete. Takk for påminnelsen, internett.

Å forsone seg med noe og gå videre handler av og til om å la noen minner svinne hen. Den selektive hukommelsen er undervurdert, men den svekkes av en digital hukommelse som aldri er selektiv. Alt skal lagres, umiddelbart, presist og for alltid. Dette høres kanskje ut som trivielle problemer. Men det er de samme mekanismene som gjør at internett er blitt et mektig våpen for overvåkning, manipulasjon og kontroll verden over. Mengden data som eksisterer om oss, er enorm, og den kan kobles sammen på måter vi ikke klarer å forestille oss. Utenfor EU og EØS finnes det knapt reguleringer for hvordan disse dataene kan samles inn, brukes og selges, uten at vi kjenner til det eller kan påvirke det.

Det er ikke originalt å påpeke at dataene våre er blitt handelsvare. Men når jeg ser ti år tilbake, husker jeg en tid der jeg fortsatt forbandt internett med noe idealistisk. Der folk fikk gode ideer og samlet seg til dugnad, med Wikipedia som det klassiske eksempelet. Men mange av de andre dugnadsprosjektene er glemt. Vet du hva vi hadde før Airbnb? Vi hadde nettstedet Couchsurfing. Tidlig i 20-årene fikk jeg bo gratis på sofaer og sovemadrasser i Montreal, Hamburg, New York. Jeg lot folk sove gratis på gjestemadrassen på hybelen min i Trondheim. Hvorfor gjorde vi det? Jo, fordi det var hyggelig, det var gøy å bli kjent med folk fra andre steder. I dag kan du banne på at hver eneste gode idé er umulig å gjennomføre på dugnad, fordi en eller annen Silicon Valley-gründer får lommene fulle av investormidler for å lage en kommersiell variant av den samme gode ideen.

De kommersielle kreftene er også de som får råde når den «neste milliarden» kommer på nett. Å sørge for at alle i verden får tilgang på rimelig internett innen 2020 er del av FNs bærekraftsmål. Men når teknologigiganter som Facebook og Google ivrer etter å nå det samme målet, er det ikke altruisme som motiverer dem. De to teknologigigantene har de siste årene inngått samarbeid med lokale mobiloperatører i en rekke land i Afrika og Asia. Brukerne trenger ikke å betale for datatrafikken – men det gjelder kun tjenestene valgt ut av henholdsvis Facebook og Google. Den neste milliarden internettbrukere vil altså få sitt første møte med et internett formet av de økonomiske interessene til de to teknologigigantene.

Vi så ikke hvor store og mektige disse selskapene kom til å bli, og hvor fort. Det er lett å se i etterpåklokskapens lys. Jeg skulle ønske vi ikke hadde kastet bort første halvdel av 2010-tallet på moralske panikker om de sosiale medienes trivialiteter. Tenk at vi brukte energi og spalteplass på diskutere hvorvidt det var kjedelig, eller sågar farlig, at folk skrev i sosiale medier hva de skulle ha til middag. For når vi nærmer oss 2020, tenker selv jeg, som har internett som en av mine første kjærligheter, at dette gikk over stokk og stein. Jeg har lyst til å rope på reguleringer, men jeg vet ikke hvordan reguleringene skal se ut. Vi kom for sent i gang med å diskutere de virkelige problemstillingene. Derfor har vi ingen virkelige løsninger klare.

Vi seilte inn i tiåret med begrepet «sosiale medier». Det viste seg å være et begrep som tilslører vel så mye som det forklarer. Å snakke om noe som «digitalt» høres i dag nærmest komisk ut. Alt har noe digitalt ved seg. Å vise til at noe «er på internett» har nærmest noe absurd over seg. For selv om internett har en høyst fysisk tilstedeværelse i serverparker og kabler og infrastruktur, hvor er dagligspråkets internett? Mellom nevene mine? I lufta? I hodet mitt?

På 2010-tallet ble internett sammenvevd med alt. Det ble tiåret der internett fylte hvert minste lille tomrom og hvert minste lille øyeblikk. Det ble tiåret da dødtiden døde. Om du for ti år siden ikke var forutseende nok til å ta med deg en bok, en avis, en musikkspiller når du måtte vente på en forsinket buss eller en kompis som kom for sent til avtalen, var du overlatt til dine egne tanker. Den tiden er over. Hjernen er ikke lenger alene.

Mer fra Ideer