En juridisk helt fra fiksjonens verden

Mange kjenner Lydia fra Margaret Atwoods bøker og tv-serien The Handmaid's Tale. Lydia er en brutal og beregnende forstanderinne og leder for kretsen av «tanter» som er ansvarlige for den politiske og religiøse indoktrineringen av jenter, sosial kontroll og henrettelser. Tantene holder oversikt over familieforbindelser, velger ut passende kvinner til regimets ledere og offiserer og overvåker fødsler. Gjennom organisasjonen «Perlepikene» driver de et nettverk av spionasje og etterretning rettet mot rikets fiender, særlig undergrunnsbevegelsen Mayday. Lydia kontrollerer det hele med «jernneve i fløyelshanske, gjemt i en ullvott». Advarsel: Plottrøping! Før du leser videre: Her gis noe av poenget i Margaret Atwoods nye bok Gileads døtre (Testament).

Før Gilead ble til var Lydia jurist og dommer. Sammen med noen kvinnelige kolleger var hun på jobb for å få gjort innhugg i haugen av papirarbeid, selv om domstolen var stengt. Kongressen var sprengt av et terrorangrep noen dager tidligere, og det var unntakstilstand. Av en eller annen grunn var ingen av de mannlige kollegene på jobb.

Plutselig blir de forstyrret av fem menn med maskingevær som stormer inn og arresterer dem. Sammen med tusenvis av andre kvinner føres Lydia og hennes kolleger til et idrettsstadion som fanger. Idrettsarenaer er et yndet sted for kuppmakere å internere politiske motstandere og mulige opponenter mot et kupp.

Etter noen dager blir Lydia plukket ut av gruppen og ført til Gileads leder Judd, kalt Fører Judd. Over et par uker utsettes hun for den behandlingen man gir et seigt stykke kjøtt for å mørne det: Først bankes det flatt, for så å marineres omsorgsfullt. Etter behandlingen samtykker Lydia i å samarbeide med regimet. Hun må bevise sin lojalitet gjennom å delta i en henrettelse foran tusenvis av arresterte kvinner på stadion, der skyter hun sin tidligere kollega og venn Anita.

Sammen med tre andre ledere av Tantene bygger Lydia opp et nettverk av indoktrinering, overvåkning, registrering, tortur og straff. Lydia er hensynsløs, lojal og forsiktig. Hun er viktig for mennene som leder regimet, og hun bygger seg etter hvert opp et omfattende arkiv med kompromitterende opplysninger om de fleste. Dette gir henne en form for sikkerhet, også i et regime med stadig kamp om makten og regelmessige utrenskninger. Der andre skiftes ut, beholder Lydia sin posisjon. Også Judd har overlevd utrenskningene, kanskje på grunn av sin kontroll over Lydia som sin nære medarbeider.

Ved hjelp av nettverket «Perlepikene» kjemper Judd og Lydia mot motstandsbevegelsen. Bevegelsen organiserer en rute for å hjelpe flyktende kvinner over til Canada. Men arbeidet hindres av at Mayday har en agent på innsiden som gir motstandsbevegelsen opplysninger om planer og forestående aksjoner mot dem.

Denne agenten varsler også at motstandsbevegelsen vil få en pakke med dokumenter med et så eksplosivt innhold, at det vil føre til regimets fall når det blir kjent.

Det viser seg at muldvarpen er Lydia selv. Gjennom alle år har hun overvåket og samlet. Hun har noe på alle, og hennes arkiver viser et regime som er korrupt, med ledere som bak fasaden av pietistisk og bibeltro kristendom har synderegistre som ikke tåler dagens lys. All verdens synder, samt dokumentasjon på planer om å begå kupp eller å detronisere andre i ledende posisjoner, er informasjon som finnes i Lydias arkiver.

Når opplysningene fra Lydias arkiver når Canada og publiseres for omverdenen, fører det til en bølge av utrenskninger som svekker Gileads lederskap. Det legger grunnlaget både for et militærkupp og et folkelig opprør. Regimet blir angrepet både innenfra og utenfra, fra tidligere stater i USA som Gilead hadde vært i krig med, blant annet Texas og California. Gilead faller og Amerikas forente stater, USA, blir gjenopprettet.

Lydia vet at den informasjonen hun sender ut gjennom motstandsbevegelsens kanaler, er en bombe som vil føre til regimets fall. Hun benytter seg av to unge kvinner som kurerer, jenter som hun har håndplukket til formålet. Lydia sender dem ut med ordene «Fly vel, mine budbringere, mine sølvduer, mine engler, med destruksjon. Land trygt.» Hun vet at dette er det siste hun gjør og at eksplosjonen som kommer, også vil ramme henne selv.

«Hvordan kunne jeg gjøre så mye stygt, så ondt, så dumt? Du ville aldri oppført deg slik», skriver hun, henvendt til leseren. «Men så har du aldri måttet gjøre det.» Hun uttrykker ingen anger. Det hun er lei seg for, er at hun ikke selv vil oppleve å se regimet falle sammen. «Ikke døm meg for hardt, i alle fall ikke hardere enn jeg dømmer meg selv.» Er hun en angrende synder eller en som endelig får realisert det som hun har viet livet til?

En anelse griper leseren. Har dette vært planlagt helt fra den dagen da hun ga etter for fører Judds krav om å tjene regimet? Har hun manøvrert med sikte på å skaffe seg en posisjon for å bidra til dets undergang? Anså hun sin kollega og venn Anita allerede som fortapt, og så hun dermed deltagelsen i drapet på henne som et nødvendig offer på vei mot den gode sak? Hvis svaret på disse spørsmålene er ja, har vi det klassiske eksempelet på helten som arbeider i det skjulte på innsiden av systemet.

Det ligger i sakens natur at slike helter som regel forblir ukjente. Ofte mislykkes de, og får derfor, tross sin farefulle innsats, ingen helterolle. For å holde seg skjult må de selge sin sjel til ondskapen, og de blir derfor delaktige og medskyldige i regimets undertrykkelse. Vi møtte dette dilemmaet i fortellingen om Hitlers ulydige byråkrat Hans Calmeyer. Vi så hvordan djevelens bokføring gjør det vanskelig å komme til noen konklusjon om hvorvidt virksomheten går med overskudd. Calmeyer var i mange år ansett som skurk, ikke som helt. Det som gjør ham til en helt, er hans innsats for konkrete mennesker, under stor personlig risiko. Minnet om dette reddet til slutt hans ære.

Troen på at man kan motarbeide regimet i det skjulte, i det små, kan bli den feiges skalkeskjul for sitt medløperi. Alle kan hive litt sand i maskinen en gang iblant, men det gjør ikke en helt av en medløper. De små, symbolske motstandshandlingene, som løpesedlene til studentkretsen «den hvite rose» i München i 1942, hører de uskyldige til. De som er medskyldige i regimets terror, må yte større ofre. Dommere som saboterte pålegg om å registrere jødisk eiendom i Norge ved å skylde på stort arbeidspress, var ikke helter, selv om de handlet anstendig. Det kreves både risiko og dimensjon over handlingen for å oppnå heltestatus.

Hva med en som er så dypt involvert som Lydia? Hvordan ville vi reagere om vi fikk vite at en Riisnæs, en Göring, en Beria eller en Lin Biao aktivt arbeidet for å velte regimet innenfra og å gjeninnføre respekt for individet og rettsstaten? Ville vi revidert vårt syn på dem og latt historien felle en annen dom? Ondskapen er der uansett. På kort sikt kan den ikke stoppes eller avverges. På den annen side er systemet maktesløst, om ikke folk stiller opp for det. Om mange nok ikke stiller opp, blir det ingen overgrep. De som søker å tilrane seg kontroll og bygge ned rettsstaten, blir i høyden en bande som kan skape uro, men som mislykkes i å ta kontrollen over samfunnet. Dette er det sterkeste argumentet for å holde alle moralsk ansvarlig, selv om de bare utgjør et lite tannhjul i et stort maskineri. Skal vi gjøre unntak for dem som setter seg i en posisjon der de virkelig kan gjøre en forskjell, om enn på lengre sikt?

---

Jussens helter

Hans Petter Graver presenterer tolv jurister som valgte å følge sin samvittighet fremfor å leve opp til systemets krav. Tekstene kan leses i fullversjon på Juridika Innsikt.

---

Lydia har noe av Calmeyer over seg. Gjennom samarbeidet med Mayday får hun hjulpet mange fortvilte kvinner til å rømme over grensen til friheten. Men hun er også noe større. Tross sin nøkkelrolle for regimets undertrykkelse, arbeider hun hele tiden med dette målet for øyet: å bringe regimet til dets undergang. Lydia uttrykker selv det komplekse og motsetningsfulle i dette.

«Om jeg avskydde systemet vi bygget opp? På enkelte plan, ja. Det var et svik mot alt vi hadde lært i vårt tidligere liv, og alt vi hadde oppnådd. Var jeg stolt av hva vi greide å utrette, tross begrensningene? Jo, også på enkelte plan. Ting er aldri så enkle.»

Hvorfor har Atwood valgt seg en dommer som hovedperson i fortellingen? Atwood understreker poenget så tydelig at det ikke kan være tilfeldig. Når fører Judd presser Lydia, trekker han frem at hun hadde en abort i ungdomstiden og at regimet har innført dødsstraff for abort, med en lov som har tilbakevirkende kraft. Dette er uhyrlig, først og fremst fordi det er en fullstendig negasjon av rettsstaten, og vi ser hvor maktesløse folk blir når den forsvinner.

Til tross for rettsstatens negasjon, er oppgaven Judd gir til Lydia og hennes medtanter, å utarbeide «lover og alt det der» for å administrere terroren. Atwood skildrer kuppet som ledet til Gilead gjennom angrep på dommere og domstolene. Juristenes og rettsstatens sentrale rolle i bok to om Gilead er uttrykk for hvordan Atwood ser at rettsstaten er truet i dag. Slik gjør hun Gilead relevant for dagens utfordringer.

Judd sier til Lydia at hun ikke lenger er dommer. Der tar han feil. Hun setter seg til doms over Gilead, iverksetter dommen og sørger for dets undergang. Fortellingens verste skurk viser seg å være en juridisk helt.