---
Midt i debatten
I 1981 la sosiolog Edvard Vogt og student Gunnar Nordhus frem en rapport om utbredt politivold i Bergen. Saken skapte voldsom debatt, rettssaker og søksmål. I en ny bok blir det hevdet at hele saken var basert på bløff og forskningsjuks. Jostein Gripsrud, professor i medievitenskap ved UiB, har markert seg som en av bokens fremste kritikere.
---
– Ifølge boken Politivoldsaken – Norges største forskningsskandale er en av Norges store politiskandaler basert på en bløff. I et essay publisert i Vagant og Khrono går du den påstanden hardt i møte. Hvorfor?
– Denne boken handler ikke om politivold, men om å ærekrenke døde og syke personer. Hensikten er å insinuere at forskningsprosjektet må være svindel, siden forskerne var og er så umoralske som personer.
– Forfatterne hevder også at materialet som dokumenterer volden er upålitelig.
– De bruker kolossalt med energi på å vise uryddigheter som gjelder forskningen på Haukeland sykehus, og til å så tvil om hvorvidt forskerne faktisk samarbeidet med privatpraktiserende leger og tannleger. Men disse to arenaene var ikke viktige kilder til fortellingene om politivold. På sykehuset finner de kun tre tilfeller, og fra de privatpraktiserende har de null. De aller fleste av fortellingene kommer fra legevakten, men om dette skriver forfatterne ingenting. I 30 år har de holdt på, og de har ikke engang undersøkt den viktigste kilden.
– Hvis det er grunn til å tvile på om Gunnar Nordhus og Edvard Vogt faktisk samarbeidet med leger og tannleger, og påstandene om uredelig og uetisk oppførsel på Haukeland stemmer, er ikke dét grunn nok til å tvile på datagrunnlaget som sådan, inkludert det som kommer fra andre steder?
– Det er det som er the crux of the matter. Ta historien om at Nordhus snoket i journaler. Hvordan er den begrunnet? Med henvisning til et brev fra en lege som «har hørt» at han «skal ha» og så videre, altså med rykter. Det går an å stille slike spørsmål ved troverdigheten til flere av historiene. Jeg godtar at Nordhus kan ha vært en bløffmaker, men ikke at det betyr at hele materialet er feilaktig.
– I teksten vedkjenner du at boken påpeker reelt kritikkverdig praksis og metoder. Burde ikke disse forholdene diskuteres offentlig, uavhengig av andre svakheter ved boken?
– Poenget er at kritikken er skrevet som ledd i karakterdrap. Det finnes ingen historisk sammenheng for begivenhetene for et halvt århundre siden. Forskerne var uten egentlig institusjonell tilknytning. Hvordan kunne dette skje? Organiseringen i forskning og på sykehuset var veldig svak i forhold til nå. En idealist som Vogt kunne sette over styr sin privatøkonomi i et prosjekt som var i tråd med det han ellers gjorde for å forbedre de svakerestiltes posisjon. Prosjektet gjaldt i utgangspunktet vold i sin alminnelighet, men det måtte endres fordi de oppdaget at så mange av ofrene kom fra politistasjonen til legebehandling. Jeg så selv et relevant case.
– Ja, som student var du vitne til politivold i nettopp denne perioden?
– Ja, og da vi oppsøkte politistasjonen, fikk vi vite at det var ikke noen politimann vi så, det var ingen politibil, det hadde ikke skjedd noen arrestasjon. Det hele var bare et figment of imagination. Bare tull! Vi var åtte, ti stykker som så det. Så ble to av oss sendt til en sjefsperson, som fortalte om hvor vanskelig det er å være politi. Det betyr for meg at i denne operasjonen var det en arresterende politimann som banket og slo i flere minutter mot den såkalte arrestanten. Så kom en samarbeidende politimann kjørende i svartemarja. Så satt det en mann i vakta. Og til slutt var det en fjerdemann, en sjef som forklarte at her er det ingenting å se. Det var systemisk. Skittkasting mot Nordhus og Vogt kommer ikke til å endre på det.