En upålitelig partner

Fra 1945 bygget amerikansk storstrategi på en tverrpolitisk enighet om USAs rolle i verden. USA skulle ha en aktiv lederrolle i «den liberale verdensorden». (Dette begrepet er ikke uproblematisk, som Minda Holm skriver om tidligere i denne serien.) En grunnleggende antagelse i USA har vært at de ikke bare leder fordi de har makt til å gjøre det, men fordi USA representerer normativt gode verdier. Denne ideen blir kalt den amerikanske eksepsjonalismen – altså at USA er en unik stormakt som bruker sin makt til å kjempe for liberale verdier og institusjoner.

---

På tide å tenke stort igjen: Hva nå, Norge?

TILBAKE TIL UTENRIKSPOLITIKKEN: Nupis årsseminar ble koronaavlyst, men nå kan du lese forskernes innlegg på morgenbladet.no i ukene som kommer.

[ Les flere analyser her. ]

---

Dette selvbildet kom styrket ut av den kalde krigen. Med Sovjetunionens kollaps mente USAs utenrikspolitiske elite at den amerikanske, liberale statsordningen åpenbart var fremtidens globale løsning. «Slutten på ideologiens historie», som Francis Fukuyama skrev om i 1989, ble omfavnet av både demokrater og republikanere. Amerikanerne mente de hadde vunnet den kalde krigen, og dette styrket enigheten om USAs lederrolle i verden.

Enigheten i USA var også grunnlaget for en storstrategi basert på militær dominans («primacy»), humanitære intervensjoner og demokratisering, samt frihandel og globalisering. Til tross for mye debatt om USAs tilnærming til lederskap skulle være unilateral eller multilateral, var denne aktive storstrategien noe liberale internasjonalister i det demokratiske partiet og neokonservative i det republikanske partiet var enige om.

Nå er denne tverrpolitiske enigheten om amerikansk utenrikspolitikk borte. USA er inne i en historisk debatt om sin rolle på den globale arenaen. Det er bra. Fra slutten av den kalde krigen til utgangen av George W. Bush sin andre periode, var det lite debatt om utenrikspolitikk. Få sentrale, politiske aktører utfordret de grunnleggende antagelsene, noe som var en viktig årsak til at «krigen mot terror» hadde bred støtte. Denne strategiske feilsatsingen førte til en historisk debatt om utenrikspolitiske veivalg i 2008. Barack Obama nedskalerte Bush-administrasjonens militære intervensjonisme, og formidlet en mer ydmyk holdning til USAs rolle i verden enn det forgjengeren hadde utvist.

Dette førte til panikk blant republikanerne. Deres hovedkritikk gikk ut på at Obama ikke trodde på amerikansk eksepsjonalisme, og derfor var uegnet til å lede USA og dets allierte. Partiets presidentkandidat i 2012, Mitt Romney, bygget sin utenrikspolitiske plattform rundt denne anklagen. Det samme skjedde i 2016: Alle de republikanske presidentkandidatene var opptatt av å snakke om amerikansk eksepsjonalisme og gjenopprettingen av USAs internasjonale lederrolle etter at Obama var borte. Alle, bortsett fra én.

Endringen i det republikanske partiets utenrikspolitiske plattform har vært så brå at den har ført til kink i nakken for de fleste av oss. Der det republikanske partiet tidligere så på sin internasjonalt orienterte utenriks- og sikkerhetspolitikk som en styrke, er partiet nå tatt over av en fløy som setter spørsmålstegn både ved antagelsen om USA som eksepsjonell stormakt, og ved målet om at USA skal opprettholde og lede den «liberale verdensorden».

Donald Trump og hans tilhengere har utfordret etterkrigskonsensusen ved å bygge på en bevegelse fra før andre verdenskrig. Lobbyorganisasjonen «America First Committee» ble opprettet i 1940 for å forhindre amerikansk deltagelse i andre verdenskrig. Organisasjonen baserte seg ikke på selvbildet forankret i ideen om den amerikanske eksepsjonalismen, men fremmet etnisk nasjonalisme. America Firsts mest kjente medlem, piloten Charles Lindbergh, argumenterte for at USA ikke burde gå mot Nazi-Tyskland. Det var jo Adolf Hitler som kjempet for den hvite, kristne sivilisasjonen som USA var en del av. Franklin D. Roosevelt og Winston Churchill sa derimot i Atlanterhavserklæringen at de allierte kjempet for en liberal internasjonalisme, heller enn maktpolitikk på vegne av noen raser mot andre raser.

Lindbergh og America First sitt ideal for USA bygget på en lang, amerikansk tradisjon som fremhevet hudfarge og religion. Disse ideene har alltid har stått i kontrast til den verdibaserte nasjonale identiteten i USA. Angrepet på Pearl Harbor i desember 1941 endte brått debatten mellom Roosevelt og Lindbergh om hvem USA skulle heie på i andre verdenskrig, og America First-komiteen oppløste seg selv bare dager etterpå. De eneste som beholdt mottoet «America First» var Ku Klux Klan. Mottoet ble deretter forsøkt gjenopplivet på 1990-tallet av Pat Buchanan, hvis «kulturkrig» ikke hadde en sjanse mot George H.W. Bush i nominasjonskampen i det republikanske partiet i 1992.

Det republikanske partiet har endret seg siden 1992. Trumps versjon av America First fant et villig publikum i 2016, arg på den liberale verdensordenen som USA selv bygget etter andre verdenskrig.

Trump representerer alt det USA siden 1945 har insistert på at de ikke står for: etnisk nasjonalisme, proteksjonisme og illiberalisme. Han jobber for en tilnærming til internasjonal politisk økonomi som tapte etter 1930-tallets feilslåtte politikk. Den etniske nasjonalismen ser tilbake til 1920-tallets kulturkamp og opphøyer hvite, kristne amerikanere over andre grupper i det amerikanske samfunnet. Han undergraver liberale internasjonale institusjoner, og behandler autoritære ledere som sine venner og sine allierte fra liberale demokratier som fiender.

Med andre ord: Trumps America First har introdusert et historisk alternativ i den amerikanske utenrikspolitiske debatten, der versjonen av USA på hjemmebane og visjonen om USA ute i verden er snudd på hodet: illiberalisme hjemme og illiberalisme ute. Overtagelsen av partiet har vært nærmest sømløs. #NeverTrump-republikanernes innflytelse over partiets retning har vært like minimal som Trumps overtagelse av partiet har vært total.

I det demokratiske partiet pågår debatten mellom den progressive venstrefløyen og den eldre, mer moderate garden. Et mål hos venstrefløyen er å redusere USAs forsvarsbudsjett – fra å være basert på en doktrine om military primacy til sufficiency. En ny storstrategi basert på nok heller enn overveldende militærmakt, vil innebære en større rolle for nære allierte. De vil bli spurt om en tilsvarende styrkning av egne forsvarsbudsjetter, så fremtidige militærkonflikter kan basere seg mer på gruppearbeid enn tidligere. Og knyttes USAs militære storstrategi tettere sammen med alliertes, blir det viktigere at disse allierte er av samme ulla som USA. En progressiv storstrategi er derfor opptatt av å bekjempe illiberale, autoritære regimer. Da kan man ikke være allierte med dem.

Videre vil en progressiv storstrategi handle om å demokratisere internasjonale institusjoner og ikke minst bekjempe korrupsjon og økonomisk ulikhet. En slik storstrategi støttes av Bernie Sanders og Elizabeth Warren, samt mange yngre medlemmer i partiet. Men, disse skiller seg fra Obama/Joe Biden/Bill og Hillary Clinton-fløyen – den mer moderate delen av partiet. Venstrefløyen venter nå i spenning (eller frykt) på hvem Biden nominerer som sin visepresidentkandidat, samt sin utenriks- og forsvarsminister. Det er lite sannsynlig at han vil klare å tilfredsstille begge fløyer i partiet.

Det pågår altså en historisk debatt om hvilken retning USA skal gå i. Dette er spennende, og åpner for nye meningsfeller og allianser. Det nystartede Quincy Institute – finansiert av de usannsynlige partnere Charles Koch og George Soros – er et eksempel. USA trenger denne ærlige debatten. Men, for et land som Norge er den utfordrende. Fraværet av en tverrpolitisk utenrikspolitisk konsensus gjør nemlig USA til en upålitelig partner. Debatten foregår ikke basert på felles antagelser om hvilket land USA er og hvilke verdier det skal stå for internasjonalt. I en slik situasjon vil ustabilitet være normen, hver ny president vil søke å reversere det den forrige gjorde. Alle forpliktelser kommer med en utløpsdato.

Høstens valg blir med andre ord kun et slag i den større kampen om den amerikanske sjela. Hva USA skal representere – hjemme og ute i verden – er ikke avgjort.

Hilde Eliassen Restad