I et innlegg på Weibo – Kinas svar på Twitter – tok avisredaktøren Hu Xijin nylig til orde for en massiv opprustning av Kinas kjernevåpenarsenal. Innlegget ble startskuddet på en svært sjelden offentlig debatt om Kinas atompolitikk der både vanlige folk, eksperter og personer med tilknytning til militæret deltok. Mange kinesiske nettbrukere uttrykte støtte til avisredaktørens krav om at Kina trenger 1000 atomvåpen, selv om de fleste av ekspertene tok til motmæle. Kina har i dag trolig omtrent 300 atomvåpen, så en slik økning ville medført en drastisk endring i landets tradisjonelt tilbakeholdne atomvåpenpolitikk.
Det er ikke tilfeldig at denne debatten kommer nå. Bakteppet er den økende stormaktsrivaliseringen mellom Kina og USA. Forholdet mellom landene er blitt stadig mer forsuret, med handelskrig, teknologikrig og nå ordkrig om hvem som har ansvaret for koronapandemien. Bak denne rivaliseringen ligger et fundamentalt skifte i internasjonale maktforhold, der Kina puster USA i nakken på stadig flere områder. I Asia- og Stillehavsregionen utfordrer Kina i økende grad USAs tradisjonelle militære overtak. Den rådende oppfatningen i USA er nå at Kina – og ikke terror – utgjør landets største langsiktige sikkerhetsutfordring. Fra Beijing ser bildet naturligvis annerledes ut: Det er tilsynelatende bred enighet blant kinesiske forskere og eksperter om at USA har innledet en form for oppdemmingspolitikk, der målet er å holde Kina tilbake både økonomisk, teknologisk og militært.
Mange i Kina ser også med uro på utviklingen i amerikansk atomvåpenpolitikk de siste årene. USA har trukket seg fra flere våpenkontrollavtaler, utplasserer nye våpensystemer, og truet nylig med å ruste Russland og Kina i senk. President Donald Trump antyder samtidig at det er uaktuelt med noen forlengelse av den såkalte Nye START-avtalen, som regulerer antallet strategiske kjernevåpen USA og Russland kan utplassere, hvis ikke Kina blir med på laget. Dette til tross for at USAs arsenal er mer enn 20 ganger større enn det kinesiske. I Kina mener mange eksperter at USAs atompolitikk er drevet av et ønske om å nekte landet en troverdig kjernefysisk avskrekkingsevne, og opprettholde et overveldende amerikansk overtak. De argumenterer også for at USAs ønske om nye våpensystemer – blant annet såkalte taktiske atomvåpen som kan skytes ut fra ubåter – er drevet av frykt for at amerikanske styrker ikke lenger er konvensjonelt overlegne i en mulig konflikt i Kinas nabolag. Det er derfor bekymring for at videre vekst i Kinas konvensjonelle militære styrke vil føre til nye atomvåpenprogrammer og muligens kjernefysisk opprustning i USA.
---
På tide å tenke stort igjen: Hva nå, Norge?
TILBAKE TIL UTENRIKSPOLITIKKEN: Nupis årsseminar ble koronaavlyst, men nå kan du lese forskernes innlegg på morgenbladet.no i ukene som kommer.
---
Tilhengerne av opprustning i Kina ser et større atomvåpenarsenal som positivt på flere måter: Det trygger ikke bare landets sikkerhet, men det kan også bedre Kinas forhandlingsposisjon og gjøre det enklere å stå imot amerikansk press. Slike argumenter finner støtte blant mange av landets nettbrukere, som nyter relativt stor frihet til å gi uttrykk for stolthet og nasjonalisme i offentlig debatt. I takt med landets økonomiske vekst og sterkere politiske innflytelse mener flere og flere at det begrensede atomvåpenarsenalet ikke lenger står i stil med Kinas internasjonale status. Kinesiske nasjonalister er stolte av landets økende militære makt, og forstår ikke hvorfor landet ikke kan konkurrere med USA også når det gjelder atomvåpen.
Kina er ikke det eneste landet i Øst-Asia der atomvåpen er i ferd med å bli mer populære. I Sør-Korea har andelen av befolkningen som ønsker at landet skal utvikle «bomben», økt. Et solid flertall – 60 prosent i en måling fra september 2017 – gir sin støtte til et atomvåpenprogram. Blant den politiske eliten har det lenge vært sterk skepsis, men enkelte stemmer, som landets tidligere utenriksminister Song Min-soon, diskuterer nå åpent muligheten for å utvikle atomvåpen. Sør-Korea har en avansert sivil atomindustri, og er dermed fullt i stand til å utvikle slike våpen.
Sør-Koreas debatt er svært ulik den kinesiske, men har en fellesnevner: Landet står overfor en atommakt som oppfattes som mer truende. Til tross for den diplomatiske sjarmoffensiven de siste årene er det få i Sør-Korea som tror Nord-Korea vil kvitte seg med sine atomvåpen. Nord-Korea har i tillegg gjennomført en rekke tester av kortrekkende missiler det siste året. Dette har skapt sterk uro i Sør-Korea, men er blitt viet begrenset oppmerksomhet i USA, Sør-Koreas allierte. For å beskytte seg mot trusselen fra naboen i nord, mener derfor mange at landet trenger å kunne beskytte seg gjennom en egen atomvåpenstyrke.
Samtidig som trusselen fra Nord-Korea oppfattes som økende, er det utbredt skepsis blant sørkoreanere til at USA faktisk vil stille opp i en konflikt. Uroen skyldes at Nord-Korea har gjort store fremskritt i sitt atomvåpenprogram, og at landet nå trolig er nær ved å kunne true USA. I Sør-Korea er det derfor nå mange som spør seg – ville USA byttet Los Angeles mot Seoul? I tillegg har sørkoreanere reagert med vantro på Trumps lemfeldige omtale av en nær alliert. Trump har gjentatte ganger krevd at Sør-Korea bidrar mer i alliansen, og har langt på vei oversett Nord-Koreas tester av kortrekkende missiler, selv om de potensielt utgjør en stor trussel mot Sør-Korea.
Det er fortsatt liten grunn til å tro at Kina eller Sør-Korea kommer til å ruste opp i nær fremtid. De fleste i Sør-Koreas politiske elite mener fortsatt at kostnadene ved et atomvåpenprogram – blant annet faren for internasjonale sanksjoner – overstiger nytten, i alle fall så lenge alliansen med USA består. Enn så lenge kan Sør-Korea følge en såkalt kjernefysisk garderingsstrategi, der landet opprettholder kompetansen som trengs for å utvikle atomvåpen, men lar være å faktisk krysse det kjernefysiske Rubicon.
I Kina er det på samme måte tegn til at den sikkerhetspolitiske eliten synes landets atomvåpenarsenal er tilstrekkelig for å avskrekke USA og andre stormakter. Det er denne eliten som trolig har størst innflytelse på landets atompolitikk. Kinas atomstrategi har langt på vei ligget fast siden Maos dager, og terskelen for å endre på den er høy. Kinas ledere – som har forsøkt å studere lærdommene fra Sovjetunionens fall – har lenge forsøkt å unngå å bli dratt inn i et atomkappløp med USA. I en tid der Kina står overfor svakere vekst og økende økonomiske utfordringer er ikke et oppblåst atomvåpenbudsjett det landet trenger.
Likevel peker den gryende atompopulismen i Asia i en urovekkende retning. Det sikkerhetspolitiske klimaet i regionen blir stadig verre, og for elitene i både Sør-Korea og Kina kan det bli mer krevende å forklare for egen befolkning hvorfor de ikke skal ruste opp for å forsvare seg mot ytre trusler. På lengre sikt skal man derfor ikke avvise at landenes atompolitikk kan endre seg. Slike endringer kan igjen påvirke land som Japan, som også er fullt i stand til å utvikle kjernevåpen relativt raskt. Resultatet kan i verste fall bli et kjernevåpenkappløp i Asia.
Kjernefysisk opprustning i Asia vil kunne skape store internasjonale ringvirkninger, og være negativt også for norsk sikkerhet. Et våpenkappløp mellom USA og Kina vil kunne være spikeren i kista for rustningskontroll. Det vil også forsterke de allerede sterke internasjonale spenningene mellom Kina og USA, og sette land som Norge i en stadig sterkere skvis mellom stormaktene. I tillegg vil opprustning i Asia sette Ikkespredningsavtalen, som forplikter alle ikke-atommakter til å la være å utvikle atomvåpen, under enda sterkere press. Avtalen er en hjørnestein i dagens internasjonale sikkerhetsorden, og for et lite land som Norge er det av sterk interesse at den består. Dersom Sør-Korea bryter med avtalen, og flere andre stater følger med, kan Ikkespredningsavtalen i verste fall kollapse.