fiskekvoter
Saltvannsfiskeloven paragraf 5 a er hjemmel for enhetskvotene. I forarbeidene anfører både Storting og Regjering at kvotene skulle være tidsbegrenset. Fiskeridepartementet inntar samme standpunkt i et brev til Stortingets næringskomité (Vedlegg til Innst O nr. 55 (1998-99), s. 6). Departementet fremhevet denne tidsbegrensningen som en viktig skranke for retten til å disponere over enhetskvotene. Nå vil Fiskeridepartementet endre forskriftene om ringnot i strid med Stortingets forutsetninger og formell lov.
I Stortingets næringskomités merknader av mars 1999 til Regjeringens forslag om enhetskvoter heter det følgende:
“Komiteen vil påpeke at fiskeressursene tilhører det norske folk, i fellesskap. Det er derfor i utgangspunktet ingen enkeltpersoner eller enkeltselskaper som kan gis evigvarende eksklusive rettigheter til vederlagsfritt å høste av og tjene på disse ressursene, mens andre stenges ute fra å delta i fisket”.
Flertallet i næringskomiteen (alle unntatt Fremskrittspartiet og Høyre) uttalte deretter i innstillingen at “det er viktig at tidsavgrensningen som gjeld for einingskvotane vert vidareført.” (Innst O nr. 55 (1998-99), s. 2-3). Høyre fremsatte forslag om å få utredet spørsmålet om en opphevelse av tidsrammen på 13 år samtidig med en parallell innføring av en “grunnrenteavgift i fiskerinæringen.” Fremskrittspartiet gikk inn for at enhetskvoteordningen skulle få en varighet på 15 år, men forslagene fikk ikke tilslutning fra andre i Stortinget.
Stortingets standpunkt er entydig. Enhetskvoter skal være tidsbegrenset. Standpunktet er inntatt i lovens forarbeider. Dette er ikke kun en uforpliktende henstilling, men er åpenbart bindende for Regjeringen, jf. Notfiskdommen Rt. 1961 s. 554. Til alt overmål gjelder at det ikke er gitt noen saklig grunn for at tidsbegrensningene for enhetskvotene for ringnot skal fjernes.
I departementets høringsnotat av 26. november 2004 bekreftes det at bakgrunnen for at departementet går inn for en slik fjerning er forholdet til torskesektoren. I høringsnotatet sies det i klartekst at: “Hensynet særlig til fiskeindustrien og dens behov for langsiktig sikkerhet for leveransene fra egne fartøy i torsketrålflåten, tilsier at struktureringen stimuleres ved at den forhåndsfastsatte tidsbegrensningen i enhetskvoteordningen blir fjernet.” (s.23).
Deretter går departementet over til å argumentere for at dersom først ordningen for torsketrål blir endret, må ordningene også for de andre fartøygruppene også endres. Dette er ikke holdbart og i strid med departementets egne utsagn i en lang rekke saker, se for eksempel Peder Huse saken, Rt. 1993 s. 578 og Berghornsaken, Rt. 1993 s. 268.
Departementet insisterer når det passer dem på at hver flåtegruppe behandles for seg ut fra de særtrekk som gjelder for dem. Når det gjelder enhetskvotene, snur departementet rundt, nå må det gjelde det samme over hele linja, heter det seg. Kan Fiskeridepartementet snu kappe med sol og vind? Gjelder ikke norsk lov for departementet?
Peter Ørebech
Advokat