Debatt

Å sette sammen leirskår

I sitt vennlige tilsvar til meg 11. november reiser Morgenbladets musikkskribent Erling Sandmo en interessant problemstilling: Hva er begrunnelsen for å samle komponister fra samme region på én cd? For platebransjen er det tilstrekkelig med en kommersiell setting, som Jordi Savalls tårevåte spill til filmen Alle årets dager. På den annen side kan man potensielt oppdage et indre osean i akkurat ett av disse bruddstykkene som står der så tilfeldig på en cd med attraktivt barokkmaleri utenpå. Vi konstruerer sammenhenger som suggererer et fellesskap i livsverden, stil eller "tidsånd". Etter Derrida og bølgen av akademisk dekonstruksjon er det blitt vanskeligere å konfrontere platebransjen med kravet om falsifiserbare hypoteser. Estetikken har sin egen lov, som den vitenskapelige lovmessighet ikke forstår, for å omskrive Pascal. Her er regionalkonstruksjon like legitim som mye annet. Vi kan gå tilbake til 1980-tallets "highlights"-samlinger med gjenoppdagede nasjonalkomponister: "Le Parnasse francais", "Venezianische Konzerte". Kriteriene kan også være sjangermessige, med et hundretall "rekonstruerte" lokale katolske eller lutherske requiemmesser og høytidsgudstjenester på markedet de siste ti–femten årene. En norsk barokk-lp blir fort en rent lokalpatriotisk konstruksjon, selv om Einar Steen-Nøkleberg i sin tid mestret utfordringen: Vi kjente duften av borgerskapets bispe-drikk på Lade, og glemte J. D. Berlins gamle giktbrudne fingre i en kald trondhjemskirke.

Du Monts forbilde Rovetta ånder trolig av billig veneziansk rødvin, der han slenger ut sakrale "hits"? Belgieren har mer eksklusiv smak, og forbedrer møysommelig foran krusifikset. Atmosfæren er ikke alltid godslig og feststemt: Når Du Mont imiterer Sweelinck og Peter Philips, trekker vi oss innover i Jesu lidelse og dissonansenes bitre metafysikk. Dette er smaken av fastetidens tørrfisk med vann til – kanskje ledsaget av noen raske rapp med pisken fra kveldsmøtet i Sakrament-broderskapet? Regional-cd-ene inneholder brokker av sannhet, men vi kommer ikke innpå hvordan det egentlig var. Det er bare å bekjenne med Paulus at "nu kjenner jeg stykkevis". Da er det befriende å bare nyte trappistflasken ettertenksomt mens vi betrakter fortidens mennesker på avstand. Vi gjenoppdager dem som skår av en leirkrukke på elvebunnen: Wie ein Strom beginnt zu rinnen/und mit Laufen nicht hält innen,/so fährt unsre Zeit von hinnen.

Håvard Skaadel

Musikklektor og frilanser i Avisa Nordland

Mer fra Debatt