Guru er en hinduistisk betegnelse for en åndelig leder som har nådd den høyeste innsikt. Hvis betegnelsen kan brukes innen organisasjons- og ledelsesteorien, så er det få som passer den bedre enn Peter F. Drucker – skjønt han foretrakk visstnok selv heller å bli kalt forfatter fordi guru etter hans mening snarere var betegnelsen for en overbetalt sjarlatan.
Mange omtaler Drucker som den som oppdaget og utviklet den moderne ledelsesteorien (management). Drucker har levert mye av tenkningen som har utfylt eller erstattet klassisk byråkrati- og organisasjonsteori. Dersom Drucker skal bedømmes etter hvilken innflytelse han har hatt på det tyvende århundre, kan han sammenlignes med økonomer som Max Weber, Joseph Schumpeter, John Maynard Keynes eller John Kenneth Galbraith. Likevel er Drucker lite kjent blant andre enn organisasjonsvitere og ledelsesforskere. Selv om Drucker skulle være ukjent for mange, kan begreper som desentralisering, myndiggjøring, kunnskapsarbeider, målstyring, privatisering, postmoderne og diskontinuitet være velkjente. Felles for disse begrepene er at de er utviklet eller gjort kjent av Drucker gjennom siste halvdel av det tyvende århundret.
Drucker ble født inn i et intellektuelt miljø i den øvre middelklassen i Wien i 1909. Faren var økonom, jurist og toppbyråkrat i finansdepartementet i det østerriksk-ungarske keiserrike. Moren hadde studert medisin. Familien dyrket vide interesser og pleiet omgang med mange personligheter i tiden, noe som kan ha medvirket til at Drucker nærmest ble et renessansemenneske – i sine private studier senere i livet skiftet han interesser hvert tredje eller fjerde år for å holde sin intellektuelle kapasitet ved like.
Unge Drucker trivdes ikke i etterkrigstidens Wien med dens oppmerksomhet om forgangen storhet. Han forlot Wien etter gymnaset i 1926 for å jobbe i et eksportfirma i Hamburg. Han begynte også å studere juss ved Universitetet i Hamburg, men i likhet med mange av dagens deltidsstudenter uten å gå nevneverdig på forelesninger. Han leste imidlertid mye og publiserte også sine første artikler på denne tiden. I 1928 flyttet han til Frankfurt, hvor han begynte å jobbe for en tysk avdeling av et Wall Street-firma inntil børskrakket kom i 1929, og han studerte ved Universitetet i Frankfurt.
Etter krakket tok han på seg en jobb som finansjournalist for byens største dagsavis og ble raskt en av redaktørene. Ved universitetet tok han blant annet et kurs i maritim rett som omfattet en tverrfaglig blanding av Vestens historie, samfunn, teknologi, juss og økonomi, noe som senere skulle påvirke ham i stor grad med hensyn til å forstå hva ledelse var. Han endte opp med å ta en doktorgrad i offentlig rett og internasjonal politikk i 1931. I 1933 skrev Drucker en studie som han visste ikke ville bli likt av det nye, nazistiske regimet. Boken ble forbudt. Han fikk etter hvert nok og flyttet til London.
Fra 1933 til 1936 arbeidet Drucker i en handelsbank i London. I denne perioden dro han ukentlig til Universitetet i Cambridge for å høre på seminarene til Keynes. Mens han hørte på disse seminarene, innså Drucker at det Keynes og de andre økonomene var opptatt av, var varer, mens det Drucker var opptatt av, var mennesker. En annet forhold var at han ikke var enig i keynesianismen. Drucker poengterte senere at det kun var én ting han og økonomene var enige om – og det var at han ikke var økonom!
Drucker giftet seg og emigrerte til USA i 1937, hvor han jobbet som frittstående journalist for flere britiske aviser, deriblant dagens Financial Times. Han publiserte sin første vanlige bok i 1939. Med det begynte en enestående og mangesidig karriere han er blitt omtalt som journalist, statsviter, økonom, sosiolog, filosof, kunstkritiker, lærer og ledelseskonsulent. Han endte opp med å bli en av de mest betydningsfulle ledelsestenkerne i det tyvende århundret. Drucker arbeidet som foreleser innen høyere utdanning og var ledelseskonsulent for en rekke små og store foretak, frivillige organisasjoner og offentlig sektor. Som forfatter skrev han rundt 40 bøker og et stort antall artikler.
Drucker arbeidet tverrfaglig, bygde bro mellom ledelse og samfunnsvitenskap så vel som mellom teori og praksis, og han har skrevet flere av ledelsesteoriens klassikere.
I boka The Concept of the Corporation fra 1945 studerte han desentralisering og myndiggjøring i store, moderne selskaper, i dette tilfellet General Motors under Alfred Sloans ledelse. Her argumenterte Drucker for at ansatte heller må ses på som en ressurs enn som en kostnad. De ansatte er viktige kunnskapsarbeidere som må myndiggjøres. Dette var et brudd med tayloristisk beste praksis og fordistisk samlebåndsorganisering som inntil da hadde vært idealer. Druckers bok fikk stor betydning for organisering og styring, selv om hans ideer om samarbeid mellom arbeidere og eiere ikke slo så godt an i datidens USA.
Boka The Practice of Management fra 1954 er kanskje Druckers mest kjente bok. Her populariserte han målstyring og selvstyring. Indirekte er målstyring en kritikk av byråkratiet og mangel på medvirkning, resultattenkning og nyskapning. "Moderne" strategiske styringsmodeller som virksomhetsplanlegging og mål- og resultatstyring, som ble obligatorisk i staten fra 1990, og balansert målstyring, som store deler av næringslivet og mange kommuner bruker i dag, står dermed i direkte gjeld til Drucker. Faktisk er målstyring nå mer regel enn unntak når en observerer praksis, men mange er ukjente med opphavet til modellen eller kaller målstyring noe annet.
Drucker var kritisk til totalitære systemer som fascisme og kommunisme. Politisk var han konservativ, men samtidig nyskapende og la stor vekt på helhets- og prosesstenkning. Han var også en kritisk tenker. Han var åpent uenig i praksisen med at ledelsen hadde finansiell vinning knyttet til det å si opp folk og bevilge seg selv skyhøy kompensasjon. Han var ikke kjent for å utvikle formelle modeller og matematikk i sine analyser. Slik sett stiller han på linje med mange andre i den "østerrikske" tradisjonen, som Joseph Schumpeter (1883–1950), Karl Polanyi (1886–1964), Friedrich Hayek (1899–1992) og Karl Popper (1902–1994). Drucker (1909–2005) kan kanskje ses på som den siste store tenkeren i denne tradisjonen, skjønt det også var faglige uenigheter blant dem.
Drucker var faglig aktiv like til det siste. I 2001 skrev han en artikkel i The Economist om "det neste samfunnet": Dette ville være et kunnskapssamfunn preget av grenseløs transport av kunnskap, muligheter for sosial klatring for alle gjennom utdanning, og muligheter for å mislykkes så vel som å lykkes. Videre hevdet han at fordi mye industri blir erstattet av tjenesteproduksjon, vil dette utløse en ny bølge med proteksjonisme for den gjenværende industrien. Endelig hevdet han at toppledelsen i økende grad vil være atskilt fra driften. Det som vil binde store og multinasjonale selskaper sammen, vil være strategier og nettverk som toppledelsen styrer.
I 2004 publiserte han en artikkel i Harvard Business Review som beskriver hva som kjennetegner effektive toppledere, for eksempel streng prioritering av oppgaver, helhetstenkning på vegne av virksomheten og ikke kun på vegne av eiere eller ansatte, ansvar for beslutninger og kommunikasjon, og mulighetsorientering istedenfor problemorientering. Like før hans død fullførte han sammen med andre en oppdatering av hans tanker om ledelse fra den klassiske boka The Effective Executive fra 1966.
Druckers død 11. november 2005, noen få dager før han ville ha fylt 96 år, innebærer at en epoke i organisasjons- og ledelsesteorien med førstehånds formidling av “østerriksk” tenkning omkring styring og ledelse er over. Mulighetene til å kunne dra nytte av denne kunnskapen særlig forståelsen av usikkerhet, tvetydighet og prosesser i politikk, organisasjons- og næringsliv er ikke over med det. Mye av Druckers tenkning og mange av hans begreper er i dag allemannseie.