Det var en merkelig andaktsfull stemning i Salzburg den 27. januar klokka 20.00 foran huset der Joannes Chrysostomus Wolfgangus Theophilus ble født. Mennesker fra hele verden, fra ulike kulturer, sto med tårer i øynene og så opp mot vinduene i det rommet der han så dagens lys for 250 år siden. Da jeg sto der, gikk det opp for meg hvor universell Mozarts musikk er – og hva den betyr for mennesker over hele verden den dag i dag.
Her hjemme er den store mesters liv og verk blitt markert i media. Men fremstillingene avslører at mange av mytene og legendene om Mozart lever i beste velgående. I Morgenbladets oppslag 23. desember i fjor siteres et brev fra Mozart til en ukjent. Det er blitt brukt for å underbygge historien om at Mozart i sitt siste leveår mente han var blitt forgiftet, og at han trodde han snart skulle dø. Dette er, ut fra de foreliggende kildene, ren spekulasjon. Brevet regnes i dag for å være en forfalskning. Er det ikke snart på tide at vi kvitter oss med slike myter som fortsatt hefter ved fortellingene om Mozart, og prøver å rense vårt bilde av ham? Spekulasjonene har pågått lenge nok.
Det tradisjonelle synet på Mozart bygger delvis på sladder og rykter som oppsto allerede i hans levetid, og som utviklet seg til legender og myter. En anselig mengde sekundærlitteratur utbroderte dette, og man fjernet seg mer og mer fra de få pålitelige data man hadde. Hva som bygger på fakta, er blitt stadig vanskeligere å avgjøre. Det er som en stor pyramide som står på spissen. Og der står den som kjent ikke godt.
Hver epoke har hatt sin måte å betrakte Mozart på, i samsvar med egne ideer. Romantikkens oppfatning av begrepet geni for eksempel, førte til at han ble sett på som et fjernt og merkelig menneske. Han var ikke av denne verden. Dette ble innarbeidet i tradisjonen, og i sin tur ble psykologiske og sosiologiske forklaringer på denne uheldige karakteristikken lagt til (se William Stafford: The Mozart Myths, 1991).
Det er lite sannsynlig at det vil dukke opp nye kilder med flere fakta om Mozart. En sannere oppfatning av Mozarts liv og verk må derfor komme fra grundig kritisk revurdering av eksisterende materiale. Allerede for omkring 30 år siden stilte musikologen Alan Tyson spørsmålet: “Hva vet vi egentlig om Mozart eller hva kan vi vite om Mozart?” Analyser av Mozarts håndskrift og papirtypene han brukte forkastet tidligere dateringer og viste i hvor stor grad han fikk hjelp av pappa Leopold til sine første verker. Det endret blant annet vårt syn på Mozart som vidunderbarn og hans komposisjonsmetoder. Stadig flere forfattere stilte seg kritisk til tolkninger i den eksisterende litteraturen.
Samtidig som forskere og biografer var i gang med dette arbeidet, satte imidlertid motkreftene inn. Filmen Amadeus av Milos Forman (1984), som bygget på teaterstykket av Peter Shaffer (1979), skapte riktignok en positiv fornyet interesse for Mozarts musikk, men er blitt ødeleggende for synet på mennesket Mozart. Den gjorde det enda vanskeligere å skille fiksjon fra virkelighet. De fleste mytene fra romantikken ble her videreført, for eksempel beretningen om hans død og hans påståtte umodenhet, drikking, ekstravaganse, kvinnehistorier og upålitelighet. Det er fortsatt en rådende oppfatning at Mozart var slik filmen fremstiller ham, en umoden ufordragelig skapning som led av alle mulige syndromer.
Mozarts geni og universalitet som komponist er i dag udiskutabel. Vi trenger ikke flere myter. Hans enorme skaperkraft, som frembrakte omkring 1000 større og mindre verker i løpet av et kort 35-årig liv, er i seg selv et under og et mysterium.
Mine opplevelser i Salzburg bekrefter at det må være mange med meg som deler Kierkegaards oppfatning at Mozart er til å forelske seg i: "jeg er som en ung Pige forelsket i Mozart, og jeg maa have ham til at staae øverst, hvad det end koster." (Enten-Eller I, 1843).
Gunnar Sæther
Lektor ved Hartvig Nissens videregående skole