I Morgenbladet 3.-9. februar fyrer Truls Johan Horsberg Hoff av en bredside mot bruken av begrepet dysleksi som term innenfor kategorien lese- og skrivevansker. Her farer spissformuleringene langt ut over sidelinja og skaper et vrengebilde som ikke kan stå uimotsagt.
Som leksolog, spesialpedagog med lese- og skrivevansker som hovedfelt, har jeg mitt ståsted i grunnskolen. Jeg jobber i tillegg med utredning på oppdrag av Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), og holder fra tid til annen sertifiseringskurs i databaserte tester. Jeg tilhører med andre ord en gruppe fagfolk med høyst tvilsomme egeninteresser i en konstruert begrepståke, ifølge Hoff.
Selvsagt bør alle med lese- og skrivevansker møtes i sine behov for tilrettelegging. Men hvor bør indignasjonen ovenfor eksisterende forskjellsbehandling rettes? Den må rettes mot politiske myndigheter som har lagt til rette for at Hjelpemiddelsentralen i de enkelte fylker har kunnet etablere den meningsløse praksisen at kun diagnosen dysleksi kan utløse rett til støtte for å anskaffe nødvendige datahjelpemidler, parallelt med retter i forhold til ekstra tid til eksamener og lignende. Det er her konstruksjonen ligger, bygget på frykt for at en mer åpen holdning overfor hele gruppen med lese- og skrivevansker vil føre til uante økonomiske uttellinger. Men å tro at løsningen ligger i å grave ned dysleksibegrepet, blir like meningsløst.
Hoff må gjerne mene noe om årtiers forskning og erfaring, men han kommer ikke bort fra at en liten gruppe elever, fire til fem prosent, har helt spesielle problemer med å tolke lydsiden av språket: det som har med utlyttingsferdigheter å gjøre. Hoff kan heller ikke synse seg bort fra at liknende vansker med å oppnå automatisert ordgjenkjenning ser ut til å ha visuelle årsaksforklaringer, slik er det bare.
Det er likevel ikke slik at de samme tiltakene automatisk skal settes inn for alle som har lese- og skrivevansker. Hos storparten av dyslektikerne sitter kjerneproblemet i å tolke lydene i språket (fonologiske ferdigheter). Da er det grenser for hvor lenge en trenger det som ellers gir utbytte for de med lese- og skrivevansker, før en går over til å prioritere såkalte kompensatoriske tiltak som for eksempel datatekniske hjelpemidler. Erfaring viser også at deler av denne treningen ikke får ønsket effekt i gruppe, men må taes individuelt i periodiske økter. Hvis Hoff ikke har erfart slike distinksjoner innenfor lese- og skrivevanskegruppen, har han fulgt dårlig med i timen.
Dysleksi finnes på alle intelligensnivåer, men blir særlig synlig og kontrastfylt for elever som ellers viser gode evneforutsetninger. At elever blir oppgitte og ønsker å forstå læringsmekanismene etter å ha trent i en årrekke og deltatt i organisatoriske tiltak uten å oppnå forventet fremgang, synes jeg ikke er noe rart. Og når det synes umulig å “høre” den evinnelige dobbeltkonsonanten, og en til tross for å ha tilkjempet seg en akseptabel leseferdighet opplever at lange, komplekse og ukjente ord byr på trøbbel, og at rettskrivingsvanskene synes vedvarende, er frustrasjonen forståelig. Dette er dyslektikerens kjente farvann, der den fonologiske komponenten oftest ligger på bunnen, enten det gjelder eleven med åpenbare og hardnakkede vansker, eller en har med den “kompenserte dyslektiker” å gjøre.
Å trekke grenselinjene for dysleksibegrepet er vanskelig. Mye av Hoffs frustrasjon kan forstås ut fra at diagnostiseringen ofte er tilfeldig, basert på skjønn og erfaring. Dette må en bare leve med, så lenge mer presise målemetoder lar vente på seg. Det som likevel er klart, er at ingen bør tilkjennes diagnosen dysleksi uten at alle tenkelige tiltak og ressurser er satt inn.
Hoffs råd om å droppe utredning til fordel for direkte undervisning høres kanskje besnærende ut for noen, men ressursbeskrivelsen er tøvete og kunnskapsløs. En godt sammensatt kartleggingspakke vil for en erfaren pedagog med nødvendig kompetanse ta rundt to timer. I tillegg vil det ta tre timer å skrive en god rapport. At en bruker fem timer i løpet av grunnskoletida for å utrede behovet for en elev som sliter med store lese- og skrivevansker, er som en ressursmessig parentes å regne. Hundretalls tilbakemeldinger fra skoler om nytteverdien av en fyldig og konkret tiltaksdel i rapporten, gjør også at jeg ikke kan ta hans påstand om unyttighet alvorlig.
Til slutt Hoffs påstander om fagpersoners behov for makt, status og livsviktig opprettholdelse av et konstruert levebrød. De aller fleste som forholder seg til diagnostisering av lese- og skrivevansker arbeider i PPT, dersom de ikke allerede har søkt seg bort på grunn av hårreisende avlønning (hørte jeg “status”?), tre til fire lønnstrinn under lærerne de skal veilede i skolen. Fagfolkene her er så nedlesset i arbeid at de på ingen måte har bruk for å konstruere tilgang til grupper de skal diagnostisere, slik Hoff gir inntrykk av å skulle “avsløre”. Ei heller vi som streifer innom kartleggingsarenaen fra annet hold; behovet for god kartlegging av lese- og skrivevansker blir verken større eller mindre om en anvender dysleksibegrepet eller ikke.
Hoff og jeg kan nok være enige om det viktigste: Alle har rett til den samme oppfølging og tilrettelegging i forhold til sine lese- og skrivevansker, uavhengig av språklig merkelapp. La oss samle oss om å trekke i den retningen, i stedet for å ødsle krefter på å sette elevgrupper og faggrupper unødig opp mot hverandre.
Eigil Bele
Spesialpedagog