Mye av debatten om overnasjonalitet eller overstatlighet som har gått i Morgenbladet de siste ukene bærer preg av at den i liten grad har forholdt seg til politiske realiteter og spriker derfor litt i alle retninger.
Spørsmålene vi må stille oss er ikke hva er best, nasjonalstaten eller overstatlige institusjoner, men på hvilke områder det er nødvendig med overstatlige løsninger. Hvordan skal demokratisk representasjon sikres? Hvordan skal og kan slike bestemmelser gjennomføres? Det virker som det er full enighet om at overstatlige løsninger er nødvendige for å sikre universelle rettigheter og globalt ansvar. Menneskerettigheter, konfliktløsning, miljø, arbeidsrettigheter. Ved å sette minstestandarder kan vi arbeide frem en kvalitetsheving, og ytterligere globalt samarbeid kan bidra til at vi på fundamentale områder får i gang et kappløp mot toppen. Utover dette ser mange av oss også behov for kontroll av ulike maktaktører. Målet er å begrense maktbruk og fordele ressurser på en bedre måte. Attac mener en innføring av valutaskatt (Tobinskatt) vil være et viktig tiltak. Å begrense bruken av skatteparadiser og flyten av skitne penger er andre slike tiltak. Så langt ser det ut til å være stor enighet.
Det er først når vi kommer inn på hvordan overstatlige mekanismer kan bidra til å nå ulike mål at det krøller seg. Hvis målet er regulering av den globaliserte økonomiens negative konsekvenser, er det ikke nok å være for overstatlige avtaler. Noen slike avtaler vil føre til mer kontroll (Kyoto-avtalen), andre vil føre til mindre kontroll (Gats-avtalen). Mange av de avtalene og institusjonene det har blitt vist til i denne debatten har den funksjonen at de bærer med seg mindre kontroll.
Overstatlige avtaler om for eksempel handel må ha som mål å hindre prisdumping av varer og styrke svakere parters bytteforhold på det globale markedet. Hvis dette målet svekkes, slik vi mener WTO bidrar til, forbeholder vi oss retten til å forkaste forslagene og arbeide for andre løsninger, overstatlige eller ikke. Overstatlige avtaler handler i dag ofte om deregulering, ikke regulering. Hvis vi alle er enige i at vann er en universell rettighet og det viser seg at det frie markedet hindrer tilgangen til vann, må lokale myndigheter kunne gripe inn og sikre denne tilgangen. Det er retten til vann som skal beskyttes, ikke den overstatlige avtalen (Gats).
Attacs hovedfokus er å jobbe sammen med organisasjoner og grasrotbevegelser fra hele verden, i det sørlige Afrika så vel som i USA, og forsøke å få til en demokratisk forankring i den overstatlige sfæren. Om det ikke finnes noe indre press innad i hver enkelt stat, er vi redde dette vil svekke legitimiteten til overstatlige avtaler. Den globale bevegelsen som Attac er en del av er den eneste kraften som har vært i stand til å utfordre disse maktforholdene på en positiv måte og sette demokratisk kontroll som premiss opp mot global deregulering.
Marte Nilsen
Leder i Attac Norge