PEDAGOGIKK
Lars Løvlie forsøkte i siste nummer av Morgenbladet å imøtegå Jon Elsters og Arild Tjeldvolls påstand om at pedagogikk er en meget svak disiplin. Men selv om Løvlie bruker sterke ord, så mislykkes han med sin analyse fra begynnelse til slutt.
For det ene: Når han viser til “den såkalte Evalueringskomiteen” fra 2004, så påkaller han jo ikke annet enn uttalelser fra sympatiserende kamerater. Bedre blir det ikke når han viser til dokumentasjon av alle registrerte publikasjoner i pedagogikk ved UiO. En slik oversikt forteller naturligvis sitt om temavalg og forskningsmengde, men mener Løvlie at den kan si oss noe om forskningens kvalitet?
For det andre: Løvlie underslår at Elsters og Tjeldvolls vurdering i grunnen ikke er annet enn en bekreftelse på tidligere domsavsigelser. Gudmund Hernes, med internasjonalt ry som samfunnsforsker, holdt særdeles god avstand til den pedagogiske ekspertisen da han overtok som utdanningsminister i 1990, og det var ingen tilfeldighet at han så gjorde. Gjennom de aller siste årene har Rune Slagstad om og om igjen omtalt den pedagogiske vitenskapen meget kritisk. Han har bebreidet den for at den i de første etterkrigstiårene stilte seg til disposisjon for et teknokratisk reformregime og for at den så etter hvert har mistet sin identitet. Om og om igjen har Slagstad skrevet om “en pedagogisk vitenskap som søker å kompensere mangel på indre kjerne med ekspansjon utover i en uendelig rekke av bindestreks-pedagogikker”.
For det tredje: Jeg tror Løvlie tar grundig feil når han, som Evalueringskomiteen av 2004, setter sin lit til at elendigheten kan avskaffes gjennom byråkratiske grep som bedre forskerutdanning, organisering og ledelse. Det trengs mer ubehagelige analyser. Her følger noen ansatser til slike ubehageligheter:
Den pedagogiske vitenskapen har gjennom hele etterkrigstida levd et isolert liv. I Oslo har fagets ekspertise samlet seg i et eget fakultet i stedet for å dyrke kontakten med andre fag. Forskerne innenfor disiplinen er vanskelige å få øye på i den allmenne samfunns- og kulturdebatten. Når fant for eksempel Lars Løvlie og Arild Tjeldvoll sist veien til la oss si Syn og Segn, Nytt Norsk Tidsskrift, Samtiden, Kirke og Kultur eller Prosa med sine artikler?
Den pedagogiske vitenskapen har manglet mot og en spennende diskusjonskultur. Den har altfor ofte møtt kritikken av skolen og av dens skoletenkning med taushet, slik det for eksempel skjedde da Jon Hustad angrep med boka Skolen som forsvann og Ove Skarpenes med avhandlingen "Kunnskapens legitimering". Ytterst sjelden finner den pedagogiske ekspertisen det for godt å anmelde og eventuelt "slakte" sine kollegers publikasjoner. Forskerne forholder seg til hverandre slik lærere gjerne vil forholde seg til sine elever: De skal først og fremst skånes for nederlag. Kritikk og motkritikk er en sjeldenhet i den samtalen som eventuelt finner sted.
Den pedagogiske vitenskapen er svakt utviklet med hensyn til et historisk og samfunnsmessig perspektiv. Den har forsømt studiet av den normative infrastruktur til fordel for nærsynt forskning som hele veien har som forutsetning at god pedagogikk i praksis vandrer på den minste motstands vei. Målsettingstenkningen domineres av terapeutiske verdier som trivsel, selvtillit, trygghet, samhørighet, og den har ikke hatt plass for verdier som ærgjerrighet og selvhevdelse. Den har redusert lærerens energikrevende formidlingsoppgave og definert ham om til en prosessteknikker. Den har hatt liten sans for alvorets betydning i praktisk skolearbeid, for ensomhetens og motgangens dannende verdi. Den har ikke skjønt Wittgensteins ord om at pedagogikk er å ta det alvorlige alvorlig.
Alfred Oftedal Telhaug
Dr.philos.