For å fornye mine økonomikunnskaper anskaffet jeg meg den innføringsboken som nå brukes ved Universitetet i Oslo, og også ved flere andre undervisningssteder: Macroeconomics av Olivier Blanchard. Forfatteren – en opprinnelig fransk økonom som underviser ved universiteter i USA – har fått mange lovord som dyktig underviser, og for sine lærebøker.
Jeg har ikke sammenlignet Blanchards lærebok med andre, nyere bøker, og kan ikke ta stilling til om den som lærebok betraktet, det vil si rent pedagogisk, er blant de beste. Men at Blanchard er flink til å redegjøre for økonomiske emner og spørsmålsstillinger, er for meg på det rene. Han viser blant annet enkelt og klart hvordan myndighetenes økonomiske politikk i USA har beveget seg fra å tilsikte «optimal kontroll» til å bli et «strategisk spill» med innbyggerne en endring med vidtrekkende følger.
Når boken hans likevel ikke er egnet ved våre universiteter, beror det på at hans emnevalg har meget viktige begrensninger. Boken er i hovedsak en innføring i samfunnsøkonomien i våre dagers USA, og i noen nyere retninger innen økonomifaget. Som sådan er den opplysende, og til dels en glede å lese. Siden norsk samfunnsøkonomi ligner mye på USAs, lærer norske lesere mye også om sitt eget land. Når for eksempel Blanchard beskriver virksomheten til «the Fed» og dens (daværende) leder Greenspan, forstår vi også bedre vår egen sentralbanksjef Gjedrems oppgaver og beslutninger.
Mange andre gode trekk ved læreboken kunne nevnes. Når den likevel fremstår som betenkelig, både allment og især for skandinaviske studenter, er det fordi den ikke bare tar den nåværende markedsøkonomien for gitt, men heller ikke viser til andre måter å ordne samfunnsøkonomien på. Her skal jeg nevne fire ankepunkter.
1. «Arbeidere og bedrifter». Boken omtaler gjennomgående deltakerne i samfunnsøkonomien som «workers and firms». I hvert fall på norsk virker det uheldig å omtale lønnstakerne under ett som «arbeidere» – en betegnelse som er knyttet til det noe foreldede skillet mellom «arbeidere» og «funksjonærer». Men ved å betegne alle som «workers» oppnår Blanchard noe han kanskje tilsikter: å fremkalle hos leseren forestillingen om et mylder av mer eller mindre arbeidsvillige mennesker som snart er i arbeid, snart er ute av arbeid eller i ferd med å skifte arbeid, eller som foretrekker trygd fremfor arbeid – en maurtuelignende tilstand.
Kanskje stemmer dette for USAs vedkommende, hvor bare 15 prosent av lønnstakerne er fagorganisert, ifølge Blanchard. Men slik er det ikke i Norge. Selv om fagbevegelsen har vært i tilbakegang, er fremdeles Hovedavtalen mellom LO og NHO (tidl. NAF) og de tilbakevendende lønnsoppgjør på vårparten en viktig del av det økonomiske liv. Ofte trer Staten inn når forhandlingene har kjørt seg fast, enten ved å bidra med sine tilskudd til en løsning, eller ved å oppnevne tvungen lønnsnemnd.
Slik og på andre måter er arbeidslivet i Norge politisk regulert slik at forestillingen om frittstående «arbeidere» på et marked er villedende. Økonomi og politikk er annerledes forbundet i Norge enn i USA. Også betegnelsen «firms» bedrifter er uheldig. Lønnstakernes motpart er jo bedriftslederne, altså «aktører» som dem selv. Disse har en karakter (en «habitus»), en politisk oppfatning, en holdning til lønnsomhet og til lønnsomhetenes betydning, og også til bedriftenes styre og aksjonærer. Om alt dette står det intet, enda det må påvirke lønnsforhandlingene.
Dessuten: Mens fastsettelsen av lønnstakernes lønn behandles inngående, sier Blanchard heller ikke noe om bedriftsledernes lønnsbetingelser. Disse er i en del tilfeller så oppsiktsvekkende gode at det har vært avisstoff verden over. Men også bortsett fra slike topplønninger, vil det være viktig å kjenne til tenkningen rundt lederes avlønning.
2. «Den naturlige arbeidsledighetsraten». Dette uttrykket har ifølge Blanchard vunnet hevd innen økonomifaget, noe han for sin del beklager. For den «rate of unemployment» det siktes til, er på ingen måte «naturlig», men avhengig av politiske forhold, især hvor høy eller lav arbeidsledighetstrygden er.
Selv har han foreslått betegnelsen «the structural rate of unemployment»: Denne uttrykker til enhver tid den ledighetsrate som oppstår i likevektspunktet mellom tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet, når et visst antall har valgt uføretrygd eller på andre måter har trukket seg ut av arbeidsmarkedet. Den økonomiske «modell Skandinavia» har siden ca. 1935 (med unntak for krigsårene 1940-45) vært kjennetegnet ved en sosialliberal og sosialdemokratisk tenkemåte og politikk, hvor «full sysselsetting» har vært et såkalt «ideal», dvs. et mål myndighetene har prøvd å nå i høyest mulig grad, og i hvert fall har latt som de prøvde å nå («lip service»).
Bakgrunnen for dette ideal er en oppfatning om solidaritet mellom samfunnets medlemmer: Alle skal ha rett til å delta på alle samfunnslivets viktige områder, fremfor alt arbeidslivet. For et arbeid er ikke eller skal ikke være bare et middel til å tjene penger, men en måte å oppleve fellesskap på, en måte å bidra til å forme tilværelsen på for seg selv og andre. De som av forskjellige grunner faller utenfor arbeidslivet, skal i hvert fall trygdes, selv om trygder ikke kan oppveie deltakelse i arbeidslivet.
Måten arbeidsledigheten og trygdene behandles på hos Blanchard, er ikke forenlig med «modell Skandinavia». Blanchard omtaler ledighetstrygdene som mer eller mindre «generous benefits». Men i vårt land er ikke ledighetstrygden noen «benefit», noen mer eller mindre «gavmild» eller «raus» velgjerning, men en rettighet myndighetene er skyldig de arbeidsledige. I USA, derimot, behandler de rådende økonomer arbeidsledighet som ikke bare uavvendelig, men innen visse rammer også gunstig for nasjonalproduktet. Dette tilsvarer forskjellen mellom en rent liberal, og en sosialliberal og sosialdemokratisk oppfatning av samfunnet.
3. Bare liberal, kapitalistisk samfunnsøkonomi behandles i boken. Andre økonomiske ordninger omtales heller ikke. Verken «merkantilisme», «kameralisme», «sosialisme» eller «sosialdemokratisk» står oppført i emneregisteret, navnet Karl Marx er heller ikke med.
4. Mangelfull historikk: Etter briten John Maynard Keynes og østerrikeren Joseph Schumpeter nevnes bare USA-økonomer i den faghistoriske delen. Engelsk-italienske Piero Sraffa og britiske Joan Robinson (og hennes «kapitalkontrovers» med bl.a. Paul Samuelson) er utelatt, likeså norske Ragnar Frisch og hollandske Jan Tinbergen; ingen franske eller tyske institusjonelle økonomer er omtalt – for å nevne noe. Også viktige økonomer i USA mangler – som de internasjonalt kjente økonomene Baran og Sweezy. Blanchards oversikt over det økonomiske feltet er altfor snever.
Kan hende er en innføring i USAs samfunnsøkonomi og økonomiske vitenskap ingen dårlig forberedelse til arbeidslivet for norske økonomistudenter og Blanchards bok er lettvint å gripe til. Men universitetene er ikke yrkesskoler i snever forstand. Deres oppgave består også i å forvalte og fornye allmenne kunnskaper. Det påligger universitetetene å vise studentene flere oppfatninger og «teorier» enn de som er rådende i dagens næringsliv, utvide deres horisont, slik at de ikke tror at «there is no alternative».
Kanskje vil norske lesere av Macroeconomics bli slått av – den riktignok stadig minkende – forskjellen mellom samfunnsøkonomien i USA og dagens Skandinavia, og dermed få utvidet sin horisont noe. Men økonomiens verden er større enn hva Blanchard formidler. Til tross for sine mange fortrinn utvider ikke hans bok horisonten, men lukker den. Derfor er det i hvert fall hos oss en betenkelig lærebok i samfunnsøkonomi.