Ifølge Folkehelseinstituttets «Nasjonalt reseptbasert legemiddelregister» (Reseptregisteret) var det i 2006 i overkant av 20 000 brukere av såkalte «ADHD-midler» – hvorav 16 272 brukere på stoffet methylfendiat der medikamentet Ritalin dominerte. Det nasjonale kompetansesenter for ADHD, tourettes syndrom og narkolepsi utelukker at utbredelsen innebærer overmedisinering og overdiagnostisering. I siste utgave av senterets tidsskrift konkluderes det:
«På individnivå vil det dessverre alltid finnes noen som får feil diagnose og feil behandling, og det er en viktig jobb å avdekke. Men ut i fra det vi vet av erfaring og forskning i dag, er det ingen grunn til å tro at ADHD overdiagnostiseres og overdrives i Norge.»
Det kan anslås at minimum 11 000 skolebarn i alderen 616 år er brukere av Ritalin og beslektede medikamenter. Enkelte skoler «bestiller» Ritalin ved å bruke reiselærere fra spesialpedagogiske sentre som har til oppgave å observere urolige barn. Lærere synes å ha utviklet et samarbeid om diagnostisering av den urolige og ukonsentrerte elev istedenfor å undersøke den sosiale konteksten hvor uroen kommer til syne; med andre ord de voksnes rolle i samspillet.
Men hvem bestemmer om ADHD-medisineringen er god? Det er selvsagt fagfolkene som sitter med definisjonsmakten. De bestemmer hva som er «riktig» behandling og tiltak. Undersøkelse av informasjonskildene fra de ulike parter viser at praksis avspeiler en problematisk virkelighet. Fagfolkene, læreres og eventuelt foreldres observasjoner er ikke nødvendigvis i samsvar med hvordan det oppleves og erfares av den det gjelder.
Ta for eksempel sjetteklassingen Leif Roar. Han regnes som en bråkmaker og er lite interessert i hva skolen har å tilby. Leif Roar har mottatt spesialpedagogisk undervisning. Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) IQ-testet ham og fant at han fungerte i nedre område for gjennomsnittlig evnenivå for sin alder. Undertegnende har vært i kontakt med spesialpedagog ved skolen til Leif Roar. Spesialpedagogen uttrykte tilfredshet under samtalen:
«Bråket i klasserommet er nesten borte. Atmosfæren er en helt annen. Før var det reint utrivelig, men etter at Leif Roar begynte med Ritalin er alt blitt mye bedre.» Jeg spurte spesialpedagogen om det også hadde blitt bedre for Leif Roar. Hun svarte:
«Det vil jeg tro. Han virker mer fornøyd. Flere elever er sammen med han nå. Leif Roar følger bedre med og gjør en større innsats.» Jeg spurte videre: «Du sa at flere elever er sammen med han nå. Det kan jo ikke gjelde friminuttene, for han går stort sett alene. Det har jeg sett selv, det sier andre elever og det sier også Leif Roar.»
«Men jeg opplever at han er sammen med flere,» svarte spesialpedagogen.
«Kan du si noe mer om det,» spurte jeg.
«Det er flere som tar kontakt med Leif Roar i undervisningen», sa hun.
«Men hva med friminuttene?» spurte jeg.
«Det vet jeg ikke,» sa eksperten.
Hovedproblemet med ADHD-tenkning er at den utgjør en medisinsk diskurs som ikke bare gjør fagfolkene blinde for kontekstuelle forhold, men også gjør det faglig og politisk ukorrekt å stille spørsmål om sosial kontekst.
Myndighetene tviholder på integrering i «enhetsskolen». Målet er assimilering, og ekspertene prøver å få avvikerne mest mulig lik de andre i samfunnet. I en slik ramme passer løsningen på hvordan man behandler urolige elever inn. De medisineres slik at de blir rolige eller «normale», slik at de ikke tar så mye plass i klasserommet, familien og i fritiden.
ADHD-diagnosen er en abstraksjon. Sosialpsykologen Tor-Johan Ekeland utdyper det slik i siste nummer av Tidsskriftet Vardøger: «Korkje «konsentrasjon», «hyperaktivitet» eller «impulsivitet» er fakta om verda lausreve frå ein sosial samanheng – ein er alltid konsentrert om noko, aktiv i noko eller impulsiv i høve til noko eller nokon. Dette er sosiale data, og ADHD-diagnosen er i utgangspunktet ein sosial diagnose.»
Bruken av ADHD-diagnosen og Ritalin sett som konstruksjon innebærer at man spør hvem som definerer og vurderer barnas avvik og livskvalitet. Ritalinmedisinering av skolebarn utgjør en større helhet av sosiale, kulturelle og økonomiske faktorer. Med idéhistorikeren Michel Foucaults makt- og disiplineringsperspektiver kan medikaliseringen av skolebarn betraktes som en utskillende og utelukkende praksis som utgjør en forlengelse av samfunnets ekskluderingsprosess der barna underkastes en kjemisk kontroll. Den som konstruerer normalitetsbegrepene får makt, og det er ekspertgrupper som innehar denne makten gjennom sin sosiale teknologi.
Bestemmelsen av avviksbegrepet blir stadig mer finmasket: Klassifiseringen av avviket foregår etter stadig nye kategorier og skillelinjer. Det er særlig barn de nye diagnosene er rettet mot. Blant disse er ODD (Oppositional Defiant Disorder), CD (Conduct Disorder) og OCD (Obsessive Compulsive Disorder). ODD gjelder såkalt trassykdom for barn i alderen fem til seks år som er «egosentriske og narsissistiske». Siden 1950-årene har antall diagnoser i de internasjonale diagnosesystemene økt til mer enn det dobbelte.
Spørsmål om skolebarns uro og mangel på konsentrasjon kan også beskrives som et makrososiologisk fenomen, der form og innhold i avviksdefinisjoner må vurderes i forhold til samfunnets strukturelle og ideologiske endringer. Det er ikke nødvendigvis slik at det er elevene som skaper problemer. Det kan like gjerne være skolens undervisning og rammer som gjør det vanskelig for elevene.
Det kan ikke være tvil om at kvaliteten i skolens fysiske og sosiale miljø er forringet, særlig i de største byene. Teoripresset er blitt større. Muligheten til lek og fysisk utfoldelse er definitivt redusert. Det er helt klart at med større og bredere tilbud for fysisk aktivitet vil også de fysisk aktive barna få større utfoldelse.
Skal vi for eksempel forklare hvordan høyt aktivitetsnivå og oppmerksomhetssvikt i skolen blir avvik, må vi undersøke de strukturelle kjennetegn, de økonomiske og politiske dimensjoner i samfunnet diagnosen ADHD oppstår innenfor. Herunder kommer skole og utdanningssystem, samfunnets produksjonssystem, ulike profesjoners utvikling og oppsplitting av familien.