Debatt

Kan vi lære noe av USA?

Integrering

Kristin Clemet hadde en interessant artikkel om integrasjon av somaliske innvandrere i USA og Skandinavia, på baksiden av Morgenbladet 12. oktober. Hun stiller også spørsmål ved den nordiske velferdsmodellen. Jeg skal reflektere litt over forskjellene i integrasjon. «Modellen» lar jeg ligge, men nevner bare at det er svært få samfunn, USA inkludert, med mindre andel av befolkningen stående utenfor arbeidsmarkedet enn det Norge har. Datagrunnlaget er ikke robust nok til å rokke ved den nordiske modellen, men viser at vi nok kan lære noe fra USA.

I sin bok Somalier i Minneapolis (2006) peker Benny Carlson på mange årsaker til forskjellene i integrasjon mellom Norden og USA, myndighetenes rolle er bare en av disse. Ulike muligheter til å etablere egne bedrifter opptar både svensker og amerikanere. Også i Norge er det få somaliere med egne bedrifter. Det er mye færre enn i Minneapolis, men der bor det innenfor et lite område i sentrum minst 25 000, noen anslag er så høye som 80 000, med bakgrunn fra Somalia.

Her er det dessverre behov for en kommentar til tallgrunnlaget. Det er svært vanskelig å finne gode tall for å sammenligne integrasjon i Norden og USA, fordi datagrunnlaget er så ulikt. De gledelige tallene på 55-60 prosent sysselsatte blant somalierne i Minneapolis er basert på de 25 000 offisielle innvandrerne der. Det er ingen grunn til å tro at tallene er de samme om vi ser på hele USA. De sysselsatte vil oftere enn andre være med i datagrunnlaget. De som ikke er i arbeid, vil ha langt færre muligheter til å bli «oppdaget». Dersom et anslag på inntil 80 000 somaliere er riktig, kan andelen sysselsatte i denne gruppen like gjerne være under som over 30 prosent, det nivået som somaliere i Sverige og Norge har. Carlson fortjener takk for å ha lagt frem sine tall. Dermed er sommerens påstand om at 90 prosent av somalierne i USA er i arbeid (Aftenposten 24. juli) i hvert fall brakt ut av verden.

Når det er mer enn 25 000 somaliere i Minneapolis, flere enn i hele Norge, finnes det et stort eget marked for somaliske bedrifter. Oslo har 20 000 med bakgrunn fra Pakistan. Disse etablerer bedrifter oftere enn andre i Norge, og trolig like hyppig som somaliere i Minneapolis. Og dette er viktig: Halvparten av dem som innvandret fra Somalia har bodd i Norge mindre enn fem år, mot 15 prosent av dem som kom fra Pakistan. Med bakgrunn fra et land så ulikt Norge som Somalia vil det ta lang tid å kunne starte for seg selv. Det er også viktig at mange som kommer til Minneapolis ifølge Carlson har hatt opphold andre steder først, i Europa eller Nord-Amerika. Slike prosesser gir ofte en systematisk utvelgelse av innvandrerne, og mange av dem med de beste forutsetningene ser ut til å velge Minneapolis. De kommer derfor dit med betydelig kjennskap til engelsk og til å leve i et vestlig land. Ingen somaliere kommer til Norge med kunnskaper i norsk.

Videre er det innvandringspolitiske årsaker til at de som kommer kan være svært ulike; halvparten av ikke-vestlige innvandrere i Norge har sin bakgrunn i flukt, mens flyktninger utgjør et mindretall i USA. Flyktninger får lettere komme inn i USA dersom det er noen lokale grupper (etniske, religiøse, humanitære og så videre) som garanterer for deres opphold den første tiden, og som derfor hjelper dem til arbeid. Mer aktive garantister kunne sikkert også gjort flyktningenes vei inn i det norske samfunnet kortere. Som Clemet sier, trenger vi denne arbeidskraften, og mange av dem har evner og lyst til å arbeide, uten at de tas raskt nok imot i et opphetet arbeidsmarked.

Lars Østby

Forsker, Statistisk sentralbyrå