Det er nok av forskjeller mellom to land som Pakistan og Kenya, men det er også noen betydningsfulle likheter i forbindelse med den siste tidens hendelser i disse landene. Både Pakistan og Kenya er preget av voldelige opptøyer for tiden, og i begge tilfeller er opptøyene knyttet til presidentvalg. Pakistan sliter med en turbulent og haltende demokratiseringsprosess. Drapet på Benazir Bhutto virket sterkt destabiliserende foran et valg som egentlig skulle ha vært avholdt 8. januar, men som nå er utsatt til februar.
I Kenya kom opptøyene i etterkant av valget, da forhenværende president Mwai Kibaki ble utropt som vinner, i skyggen av påviste uregelmessigheter i valgprosedyrene. Kenya har ofte blitt sett på som et land med økende stabilisering av grunnleggende demokratiske institusjoner de siste femten årene, og opptøyene kommer for mange som lyn fra klar himmel.
Hvorfor ender noen folkevalg med så mye vold? Det kan delvis med rette påpekes at urolighetene i Pakistan og Kenya ikke skyldes demokratiske valg, men tvert om mangelen på demokrati. Altså at problemene først oppstår når demokratiet slår sprekker, som ved ufrie eller urettferdige valg, manglende minoritetsvern eller mangel på reelle politiske alternativer. Men også frie og rettferdige folkevalg, altså demokratiets kjerneinstitusjon, bærer med seg et frø til uro. Med høyde for variasjoner i politiske system: I demokratier får vinneren alt.
Til forskjell fra demokratier i de fleste u-land, har vesteuropeiske demokratier vokst frem etter en historisk industrialiseringsprosess. De forskjellige produktive klassene bar med seg en sosial og politisk identitet da den allmenne stemmeretten ble innført. Arbeiderklassen var allerede klart definert og organisert, og det var også arbeidsgivere og kapitalister. Interesseorganisasjoner basert på disse klassene dannet grunnlag for politiske partier og en politisk kultur.
Klassemotsetningene som vokste frem mot slutten av 1800-tallet, eksempelvis i Norge, var et resultat av en voldsom endring i produksjon knyttet til industrialisering. Ingen tidlig industrialiseringsfase var foruten en undertrykkelse av arbeiderklassen, som ga gnisten til klassekamp og arbeidernes frigjøringsbevegelse.
Og det var nettopp denne klassekampen som skapte et klima hvor allmenn stemmerett kunne vokse frem, fordi de produktive klassene i bunn og grunn var avhengige av hverandre. Demokratiet ble etter mange års modning en god plattform for å balansere profitt, lønninger og arbeidsrettigheter i et kapitalistisk og industrialisert samfunn.
I Vest-Europa, Norge inkludert, henger industrialisering, klassekamp og demokrati sammen. De politiske skillelinjene er derfor naturligvis knyttet til klasseidentitet og en høyre-venstre-akse, selv lenge etter at industrien har fordampet, og relativt få identifiserer seg som del av arbeiderklassen.
Dette er ikke tilfellet i Pakistan og Kenya og mange u-land for øvrig. Demokratiseringsprosessen i disse landene har ikke vært knyttet til industrialisering, og heller ikke til arbeiderfrigjøring og klasseidentitet. Skillene i den pakistanske og kenyanske politikken går dermed langs andre akser enn høyre og venstre.
I tillegg til geografiske skiller, blir etniske og religiøse akser mer aksentuert i mangel på en høyre-venstre-akse eller klassedialektikk. I et demokratisk spill hvor vinneren får alt, kan dette få uheldige konsekvenser siden etniske, religiøse og geografisk definerte grupper i mindre grad enn produktive klasser er avhengig av hverandre. Store grupper risikerer politisk og sosial eksklusjon og undertrykkelse, selv i en demokratisk kontekst, og kanskje spesielt i en demokratiseringsprosess. Dette er kanskje noe av grunnen til at valg ofte ender med vold i noen u-land.
Et annet problem som ofte kan oppstå i demokratiske u-land, er at folkets valgte politikere ikke nødvendigvis har den nødvendige tilliten fra militæret, økonomiske aktører og utenlandske handelspartnere og allierte. Hvis demokratiet, det vil si folkemakten, ikke gjenspeiler økonomisk makt og militærmakt i et samfunn, vil det oppstå en spenning, som i et uheldig politisk klima kan få utløsning i form av voldelige opptøyer, borgerkrig og drap.
Dette er kanskje spesielt markant i Pakistan, hvor militæret står sterkt og hvor geopolitiske og økonomiske interesser er fremtredende. Det er mange som har interesse av at Pervez Musharraf fortsetter som president i Pakistan, og som vil stikke kjepper i hjulene i en demokratiseringsprosess. I en slik kontekst kan et demokratisk system få en høy pris.
Demokratisering og folkeavstemninger kan være brutale affærer. I Pakistan har over 40 mennesker blitt drept i opptøyene som følge av drapet på Benazir Bhutto, og folk bes om å holde seg innendørs. I Kenya har over 300 mennesker mistet livet, og noen snakker om både borgerkrig og folkemord.
Er demokratiet i Pakistan og Kenya i fare eller er demokratiet i seg selv en fare? Man må ikke glemme at selv i Vest-Europa har demokratiseringsprosessen hatt mange tilbakeslag, inklusiv når demokratiet som system er blitt misbrukt av rasistiske, undertrykkende og voldelige krefter. Dette til tross for en mer klasserelatert demokratiseringsprosess.
Både i europeisk historie og i u-land ser vi undertrykkende regimer som kler seg i demokratiske englevinger. Til tross for enorme forskjeller mellom den politiske situasjonen i Pakistan og Kenya, er begge landene i krise knyttet til demokratiske valg.
Dette betyr selvsagt ikke at diktatur på noen måte er et bedre utgangspunkt for u-land bare fordi de ikke har vært gjennom en industrialiseringsprosess og kopiert Europas økonomiske historie. Men enhver produksjon, ja, enhver type økonomi, bærer med seg et sett med politiske muligheter og politiske problemer, og vi må som verdensborgere forstå hva det betyr å skape et demokrati i en svak økonomi uten klare produktive klasser.
Vi må forstå hvilke utfordringer som oppstår i tilknytning til folkevalg når de politiske skillelinjene går langs etniske, religiøse eller geografiske akser, i et demokratisk system hvor vinneren ender opp med all politisk makt. Disse utfordringene må tas seriøst, og helst i forkant av at vi bruker store ressurser på å hjelpe frem demokratiseringsprosesser i u-land gjennom vårt bistandsbudsjett.
Marco Demian Vitanza har mastergrad i utviklingsstudier fra London School of Economics.