Tilgivelse
Anette Storeide hevder i Morgenbladet 14. mars at «En viktig forutsetning for å få i stand en forsoning, er at overgriperen må innse sitt ansvar. – Se på debatten som ble utløst om frontkjemperne i høst: Om de ikke innså at de var landsforrædere, kunne de heller ikke få den tilgivelsen de ønsket å få.» Tror hun mennesker som ikke innser at de handlet galt, vil ha tilgivelse? Vil de ikke se på tilgivelse som en fornærmelse? Kan det tenkes at frontkjemperne oppfatter det som om de er pådømt ansvaret for at Norge lå åpent for invasjon i 1940 når de kalles landsforrædere, og for Arbeiderpartiets internasjonalisme når de kalles nazister?
Til Dagsavisen, Trondheim var det kommet et anonymt rundskriv i anledning ettårsdagen for henrettelsen av Vidkun Quisling. Der sto det blant annet:
Det er ikke sant at vi er landssvikere (…) Felles for oss alle er at vi ikke under noen omstendigheter kan erkjenne vår skyld. Tvert imot, vi mener å ha gjort vårt beste for hele landet ved å bli på vår post! Nå må ingen tro at vi går med hevn i våre hjerter. Det er ikke hevn, men forsoning vi ønsker. Hat avler hat, det vet vi. Derfor vil vi overbevise dem av oss som går med bitterhet i sitt hjerte. Vi vil avfinne oss med våre lidelser fordi vi gjennom soningen av straffen som er pålagt oss, ser frem til enighet mellom landsmenn. Vi vil ikke ha noe skille i folket, men være de første til å rekke hånden frem.
Hånden ble ikke tatt imot. Etterforskning ble satt i gang, ikke om fanger «ble pisket og slått», som det ble fortalt om i brevet, men om hvem som hadde skrevet det. Fortsatt lever en frontkjemper som opplevde at hans bror, også frontkjemper, ble slått slik under forhør at han døde dagen etter, 27. april 1946. Det er bevilget fem ganger så mye i håp om å påvise at frontkjempere drepte flere sivilister og jøder enn sine landsmenn på alliert side (cirka 200 bare av nordmenn, derav to jøder) som til å finne, identifisere og begrave vel 100 frontkjempere som ligger der de falt i Karelen St. Hans 1944. Omtrent 1000 frontkjempere falt. Hvis bare vel 300 savnes, betyr det at 700 er funnet. De fleste av dem er begravet nær der de ble drept. Når Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge finner en fallen tysker, gir de straks beskjed til familien. Finner de en fallen nordmann, gjør de det ikke, på grunn av norske myndigheters holdning til frontkjemperne.
Inger-Cecilie Stridsklev
Lege og NS-barn