Forskning
Hans Skoie har i Morgenbladet 17. april et essay om norsk forskningspolitikk, «Mer er ikke nok». Leder i Forskningsrådet Arvid Hallén svarer utmerket på flere av punktene, jeg vil her nøye meg med å kommentere ett av utsagnene. Skoie skriver: «Vi er på god vei mot en stor og regional universitets- og høyskolesektor dominert av samfunnsforskning og et beskjedent innslag av 'de kortere, yrkesrettede og alternative studietilbud' som Ottosen-komiteen på 1960-tallet ønsket.»
For enkelhets skyld vil jeg her dele landet i to. Den ene delen består av de fylkene som har enten nye eller gamle universiteter og den andre delen består av de fylkene som har statlige høyskoler som høyeste utdanningstilbud. Høyskolefylkene omfatter 44 prosent av Norges befolkning. Med utgangspunkt i de nesten 15 000 studieplasser som er lyst ut gjennom Samordna opptak lokalisert til høyskolefylkene, vil man da finne at disse fylkene er dominert av fire utdanningssøyler:
1) Helsefag (sykepleier, vernepleier m.m.).
2) Lærerutdanning/pedagogikk/idrettsfag.
3) Ingeniørutdanning/IT-fag/primærnæringsfag.
4) Økonomisk-administrative fag/reiselivsfag.
Mange av de øvrige studietilbudene er nært koblet til én av disse fire utdanningssøylene. Grovt regnet er derfor minst fire av fem studieplasser knyttet opp til studier innenfor disse fire utdanningssøylene. Dette er alle studier med relativt gode muligheter for arbeid etter fullført bachelorutdanning og i stor grad innenfor et regionalt arbeidsmarked. Siden forskningsmidlene i stor grad «følger studentene», kan man derfor også anta at mye av forskningen i høyskolefylkene skjer i tilknytning til disse fire utdanningssøylene. Dette viser at innslaget av «yrkesrettede tilbud» nettopp er til stede i betydelig grad og at det Skoie kaller «samfunnsforskning» med stor sannsynlighet er profesjonsnær forskning. Da vi har tunge og stabile fordelingsstrukturer innenfor norsk forskning som sørger for at nærmere 90 prosent av offentlig finansiert forskning finner sted i seks av de største byområdene i landet, kan det umulig være noe stort problem at de siste ti prosentene har en bredere regional fordeling.
Per Hetland
Direktør, Nifu Step