«Dear _________! We _____ on ________, hysterically. It has to be _____ that _____. No? It is now ______ and the whole _______ has changed ______. all the _____, ______»
Dette, et ufullstendig postkortformular, er tittelen på utstillingen som nå henger på Kunstnernes Hus. Trioen Urs Fischer, Mark Handforth og Georg Herold hinter om en gjennomført fill in yourself-strategi, hvor betrakteren må gjøre bruk av sin (eventuelle) forestillingsevne.
Kunstnernes Hus fremstår som et nærmest magnetisk sted etter et gjennomgripende og absurd hamskifte. Sjelden, om noen gang, har ferdsel i disse salene fremstått som så herlig befriende som nå. Omgivelsene trigger et mentalt løft som ikke minst henger sammen med mangelen på en «meningsfull» intensjon i tilnærmingen til både avsender og mottager. Ingen slapp vane i refleksen er å spore.
Det er en form for muntlig kommunikasjon disse kunstnerne formulerer, slentrende i spennet mellom klossethet og et høyst uvanlig raffinement. Endelig er man vitne til iscenesettelsen av et fritt fall i denne tradisjonstunge institusjonen.
Uærbødig i lokalene. Utstillingen er det synlige resultatet av en felles og intensiv arbeidsprosess; i løpet av en ukes tid har de tre kunstnerne mer eller mindre improvisert frem orkestreringen av rommene. De klassiske overlyssalene blir ellers behandlet med høflig respekt, stikk i strid med den uærbødige behandlingen Fischer/Handforth/Herold presterer. Dette er i sannhet en helt ny måte å forholde seg til disse renskårne modernistiske lokalene på: en særdeles velkommen gest. Det har da også generelt sett vært få endringer i visningssituasjonen for kunst opp gjennom tiårene; konvensjonene rundt den hvite kuben ser ut til å overleve kunstverkene.
Det begynner å bli en god stund siden Duchamp, i New York i 1942, spant et spindelvev av hyssing over og mellom utstilte arbeider, som en måte å holde dem vekk fra betrakterens anerkjennelse på, og samtidig trekke opp underbevissthetenes labyrintiske mekanismer. På Kunstnernes Hus er gulvene på forhånd blitt malt i farger som lilla, gult og turkis. Med disse energiske floor pieces som utgangspunkt er det skapt en situasjon hvor overgangene mellom gulv og vegg er visket ut, fikserte proporsjoner er veltet om på. Tepper er halvveis emigrert til veggen, holdt fast av en rad mursteiner som om en storm var i vente. En seng med uklanderlig kritthvitt sengetøy er voldsomt dynget ned av en jordkladd, under en hylle er det festet en gulrot, en agurk og en fingerholdt pølse. Alt seiler, men alt er samtidig holdt fast i en klamrende og insisterende klype.
Tøyer materialet. Disse organiske materialene, inkludert en sommerfuglbesatt croissant i et snøre fra taket, går igjen i utstillingen og kan først og fremst tilskrives sveitseren Urs Fischer. Han har tidligere vist hvordan kunst, uforutsigbarhet og tøying av mulige materialer fortsatt har mulighetene i seg, tross alt. Fra andre sammenhenger står han blant annet bak et hus laget av brød og pinupmodeller i voks, sakte smeltende.
Bevisstheten om kunsthistoriske sjangrer som stilleben og aktstykker i vanitas-tradisjonen trenger gjennom de snodigste materielle transformasjoner. Forfall som strategi både angriper og skaper interesse for kunstinstitusjonen som et klargjørende analytisk rom. På Kunstnernes Hus geiper han til gagns, kanskje silly – men først og fremst kostelig.
Noe ut av ingenting. Diverse remedier, som avstøpningen av en fot som tyter ut av et surdeigsbrød, borger for noen fine overraskelser som kun tilsynelatende er vimsete hinsides kontroll. Man kan blant annet legge merke til noen bittesmå origamifugler over en dørkarm, med ukjent opphav.
Det ligger en særlig vilje her til å forme noe ut av ingenting og presentere det på en ureklamerende måte, som når Fischer minutter før åpning plasserer en katt modellert i leire dovent lenende mot en trestamme i Slottsparken. Katten er neppe lagt merke til av mange, og er i skrivende stund observert smadret etter maidagenes spetakkel.
Det skjulte blir her en gedigen tilleggskvalitet. Også amerikaneren Mark Handforth og tyske Georg Herold lar tingene slippe til, førstnevnte blant annet med sitt formidable gotiske «Black Candle», som sammen med en munkekappe i bakgrunnen borger for en forfriskende mystikk. Det oversette og dumme materialet blir uregjerlig og vittig.