Debatt

Fra Håndslag til Kontakt

Torolf Elsters innsats som tidsskriftsredaktør er lite kjent, men viktig for å forstå ham som ideolog og publisist.

Både gjennom sitt offentlige virke og sin private historie forholdt Torolf Elster (1911-2006) seg til en rekke av de viktigste politiske og ideologiske brytningene i Norge på 1900-tallet. Fra antifascisme og varm og kald krig, til kvinnesak og flyktningspørsmålet. Han var dannelsesagent og handlingsideolog, og ikke minst et fullbefarent medlem av det som er blitt kalt saklighetens generasjon. Preget av en kompromissløs tro på opplysning og rasjonalisme.

I dag huskes Torolf Elster først og fremst som kringkastingssjef og krimforfatter. Men vi finner også viktige spor etter Torolf Elster i en mindre kjent del av hans praktiske, publisistiske innsats. Nemlig som tidsskriftsredaktør. Først i Håndslag under krigen, og deretter som redaktør av Arbeiderpartiets tidsskrift Kontakt i etterkrigstiden.

Våren 1942 må Torolf Elster flykte fra Oslo med Gestapo i hælene. I Sverige blir han straks hyret inn av den norske legasjonen i Stockholm. Han får jobben som redaktør for det viktige motstandsbladet Håndslag, med Willy Brandt og ekteparet Helge og Eli Krog som sine nærmeste medarbeidere. Den svenske forfatteren Eyvind Johnson står som formell redaktør, men det er i høyeste grad Torolf Elsters penn som preger dette bladet. Stikkordene er saklighet, informasjon og analyse. Håndslag er fylt av rapporter fra krigens mange frontavsnitt, med analyser av partenes krigsstyrke og utstyr, og lange utlegninger om de interne intrigene og alliansene blant fiendens folk.

Selvsagt er Håndslag et motstandsblad som er ment mobiliserende, men hele tiden blir sakligheten understreket. I det første nummeret er undertittelen «Fakta og orientering for nordmenn», i 1944 heter det at «Vi sysler med fakta», og i krigens siste år står det «Vi vil tilby fakta og orientering».

Det aller siste nummeret av Håndslag, fra juni 1945, er også siste og eneste gang Torolf Elster står oppført som bladets redaktør. Her oppsummerer han i fem punkter hvilke erfaringer fra kulturkampen under krigen det er viktig å ta med seg.

1. Hele folkets deltagelse og adgang til kulturelle rettigheter.

2. En barneoppdragelse som skaper frie, tenkende, lykkelige mennesker immune overfor all åndelig gift.

3. En bevisst og demokratisk ledelse av de opinionsdannende organer.

4. Internasjonal orientering og solidaritet, spredning av kunnskap og bekjempelse. av nasjonalistiske begrensninger

5. Full gjennomførelse av toleransens prinsipper overfor alt annet enn selve intoleransen.

Kanskje finner vi her et redaksjonelt prinsipprogram som ble ledende for Elsters senere publisistiske innsats.

Tilbake i Norge fikk Torolf Elster allerede sommeren 1945 rollen som regjeringsorganet Arbeiderbladets utenrikskronikør. Så å si hver eneste dag tapetserte nå signaturen E en hel avisside i fullformat med utenrikspolitisk analyse og bakgrunn.

Noen nyhetshund kan han ikke sies å ha vært, snarere en som hele tiden var opptatt av å se videre. Enten det nå var bak nyhetene, eller frem i tiden. Og også i disse utenrikskronikkene finner vi karakteristiske trekk ved Elsters tilnærming til sakene. Viljen til hele tiden å glatte ut og dempe ned motsetningene, ikke minst i den gryende stormaktskonflikten mellom USA og Sovjet. Torolf Elster praktiserte dialektikk og materialistisk historieforståelse på aller mest snusfornuftige vis. Selv har han karakterisert disse artiklene i Arbeiderbladet som en blanding av leksikonartikler og utenriksreportasjer.

Elster var en redaktør og skribent som brukte spørsmålstegnet der alle andre brukte utropstegnet. I 1945 var partipressen i høyeste grad en realitet, det var politisk svært turbulente tider, og det var standpunkter mer enn saklighet som ble etterspurt.

Likevel – nettopp i disse årene, da det meste handlet om gjenoppbygging, og praktisk, målbar politikk, tok altså Arbeiderpartiet i 1947 seg råd til å starte månedsskriftet Kontakt, med Torolf Elster som redaktør. Ifølge Elster selv var stikkordene for Kontakt «Demokratiet og Verden».

Det skulle handle om utenrikspolitikk – hvert nummer ble innledet med minst åtte sider utenriksanalyser fra hele verden. For det meste ført i pennen av redaktøren selv.

Og det skulle handle om ideologi. Det var et sterkt behov for en ideologisk avklaring i Arbeiderpartiet etter krigen. Kontakt ble arena for en kontinuerlig leting etter en ny, ideologisk plattform for sosialdemokratiet. Torolf Elster selv understreket allerede fra første stund at det var nødvendig med en betingelsesløs internasjonalisme. Sosialdemokratiet måtte bli en organisert verdensmakt. Sosialdemokratiet måtte lede og kjempe. Sosialismen var en bevegelse i stadig endring – fremover. Slik lyder parolen de første par årene.

Når Arbeiderpartiet endelig gir klarsignal for norsk Nato-medlemskap, har Torolf Elster åpenbart gått på et politisk nederlag. Han har hele tiden foretrukket et nordisk forsvarssamarbeid. I Kontakt klarer han også å formulere seg på en måte som får et tilsynelatende ja til Nato til å fremstå som et nei. «Vi må respektere Nato-vedtaket i Aps landsmøte, men fremdeles arbeide for en mest mulig selvstendig norsk utenrikspolitikk.» Og det er neppe tilfeldig at han i april samme år igjen vender tilbake til et av sine yndlingstema, nemlig sakligheten: «I politiske stormtider blir kravet om saklighet – og om en kraftig og våken opinion til vern om saklighet – et spørsmål om liv eller død for demokratiet.»

I Kontakt forsøker Torolf Elster igjen og igjen å invitere til ideologisk debatt. Han ber leserne om flere og andre meninger i bladet. Han følger opp i senere nummer med å etterlyse en ny fredsbevegelse som svar på den internasjonale krigstrusselen. Han advarer mot militariseringen av samfunnet. Og han understreker sosialismens humanistiske målsetting. Sosialisme er for Elster på dette tidspunktet lik virkelighetssans og logisk konsekvens.

Men hvor blir det av debatten? Ingen, absolutt ingen, i Arbeiderpartiets ledelse engasjerer seg som bidragsytere eller debattanter i Kontakt.

Torolf Elster kommenterte dette selv i 1990: «Haakon Lie kom og skjelte et par ganger. Ellers var jeg ganske isolert. Det er dårlige tradisjoner for å snakke med hverandre i AP.»

Tiden i Kontakt fikk uansett stor betydning for Elster selv, men kanskje på en annen måte enn han hadde regnet med. Han kom nemlig ut av perioden som tidsskriftsredaktør grundig vaksinert mot ideologisk rettroenhet. I 1990 sa han det slik: «Jeg ble mer og mer motstander av ideologier, fasttømrede idésystemer og dogmer. Det viser seg som oftest at begge parter har litt rett. Selve begrepet sosialisme mistet for meg det meste av sitt konkrete innhold.»

Slik kan det altså gå for den som forsøker å bedrive idédebatt internt i Arbeiderpartiet. Noen ganger er det åpenbart slik at sakligheten dreper lidenskapen.