Om Alf Larsen
Jan-Erik Ebbestad Hansen påpeker i en kronikk i Morgenbladet 9. oktober med rette de sterke antisemittiske trekkene hos Alf Larsen. Kronikken nødvendiggjør noen tilleggsopplysninger og kommentarer på vegne av Alf Larsens Litterære Stiftelse, hvor undertegnede er henholdsvis tidligere styreformann og dagens styreformann.
1. Da Alf Larsen døde, i 1967, overlot han sine forfatterrettigheter og sitt arkiv til en stiftelse som ble opprettet for å ivareta hans litterære arv. Arbeidet ble i de første tiårene ledet av Bror von der Lippe, men stiftelsen var tilnærmet fullstendig passiv. Etter at et helt nytt styre ble valgt på 1990-tallet, etter Bror von der Lippes død, ble stiftelsen aktivisert.
De siste 10 årene har det vært en sterk ambisjon om å gjøre alt materialet etter Alf Larsen offentlig tilgjengelig. Dette har skjedd i tre trinn:
a) Arkivet ble ryddet, registrert og systematisert i 2002 og 2003 av Henrik Jørgensen og Ragnar Ytrehus. Det er tale om et meget omfattende arkiv som består av over 15 hyllemeter, 150 tidsskriftskassetter og 500 beskrevne mapper.
b) Det ble opprettet en omfattende hjemmeside, www.alflarsen.org. Her ligger blant annet hele arkivnøkkelen over de 500 beskrevne objektene. Søker man for eksempel på stikkordet «jødeproblem», finner man seks mapper, blant annet Ebbestad Hansens hovedreferanse.
c) Hele arkivet ble i fjor overdratt til Nasjonalbiblioteket uten begrensninger eller klausuler for å sikre offentlig tilgjengelighet.
Styret i Alf Larsens Litterære Stiftelse har således lagt forholdene maksimalt til rette for at alle sider – også de betente – ved Alf Larsens virksomhet skal frem i offentligheten. Man kan således vanskelig bebreide stiftelsen for å utelate sentrale sider ved Larsens intellektuelle biografi. I tillegg har undertegnede Cato Schiøtz og Niels Magnus Bugge pekt på Larsens antisemittisme i foredrag om ham, for eksempel i regi av Forum Berle.
2. Det er neppe riktig når Ebbestad Hansen skriver at det var Alf Larsens kristendomssyn som begrunnet hans antisemittisme. I denne forbindelse henviser han til Rudolf Steiners Geheimwissenschaft og hans kristologi. Her finner man imidlertid intet belegg for antisemittisme. Når man går igjennom arkivdokumentene, ser man imidlertid at det var en annen og viktigere begrunnelse for Alf Larsens antisemittisme.
Larsens viktigste grunnlag var at han mente at det bak jødedommen lå en tilknytning til det han karakteriserte som blodsbånd, rasefølelse og «dyrkelse av stammeguden». Han mente at jødene ved å fastholde dette forbandt seg med et rasistisk verdensbilde. Det var derfor en kritikk av jødenes angivelige rasisme som lå Larsen sterkest på hjertet, og han avviste enhver forestilling om at arvelighet eller blodsbånd skulle spille noen rolle i et moderne samfunnsliv.
Alf Larsen var i hele sitt liv en innbitt antinazist og angrep nazistene på det samme grunnlaget som han kritiserte jødene: Både nazister og jøder bygger på et foreldet rase- og blodsbegrep.
Det er derfor grunnlag for å tolke Alf Larsens utgangspunkt som en antirasist på et prinsipielt grunnlag, det vil si ut fra en overbevisning om at kollektivisme uansett om den bygger på nasjon, rase eller konfesjon er en destruktiv kraft i det moderne samfunnet.
Men så går det over alle støvleskaft for Larsen, og han henfaller – spesielt på sine eldre dager – til primitive og grove karakteristikker av jødene for så å ende, i hvert fall i private samtaler og i private notater, som holocaust-benekter. Ikke uten grunn uttalte redaktøren i Farmand, Trygve Hoff, at Alf Larsen på dette punkt var «ureddelig».
3. Det er grunn til å understreke at Alf Larsens antisemittisme er noe han er alene om blant norske antroposofer. Det finnes således intet grunnlag for å stigmatisere Antroposofisk Selskap eller andre deler av bevegelsen med Alf Larsens private utfall.
Det finnes en rekke både bøker og artikler, for eksempel i tidsskriftet Libra, som behandler spørsmålet om antisemittisme hos Rudolf Steiner, og som tilbakeviser dette klart. Det er videre et faktum at en rekke av Steiners samarbeidspartnere var fremtredende jøder. Også i dag finner man sentrale jødiske medlemmer i Antroposofisk Selskap, og det er til overmål også en antroposofisk kibbutz i Israel.
Antroposofien har derfor også i praksis vist at den ikke har et antisemittiske innhold.
Cato Schiøtz og
Ragnar Ytrehus
Begge Alf Larsens Litterære Stiftelse