Kåret til årets nisjenettsted! Kåret til årets nisjenettsted!
Debatt

Ja, hva er krig?

I Morgenbladet 8. januar har Cecilie Hellestveit en interessant omtale av min bok Hva er krig. Den tar opp viktige spørsmål og er interessant også fordi den forteller meg hvordan det er mulig å forstå sentrale sider ved boken. Jeg må åpenbart skjerpe meg litt. Hellestveit sier at jeg gjør krigsbegrepet til «en smakssak», at jeg «utvider krig til å omfatte voldskriminalitet», at jeg «utelater noen nye krigsfenomener», at min kobling av krig til statssammenbrudd innebærer at «mer statsmakt gir mindre krig», og at jeg «ikke besvarer mitt egent spørsmål om hvorvidt Norge er i krig i Afghanistan».

Det høres forbløffende ut, men er det heldigvis ikke. Det jeg sier og mener er følgende:

Det folkerettslige krigsbegrepet er for snevert fordi det bare omfatter og regulerer voldelige konflikter mellom stater. Det som faller utenfor er krigssituasjoner forut for det moderne statssystemet, utenfor statssystemet og etter oppløsningen av statsmakt. Ja, store deler av krigshistorien faller utenfor, fordi det folkerettslig regulerte statssystemet strengt tatt er en historisk parentes. Innen denne parentesen oppfattes borgerkrig gjerne som en variant av statskrig, med kamp mellom regjeringsstyrker og opprørshær.

Mange av krigene og de krigslignende konfliktene etter den kalde krigen, sprenger statskrigens rammer. De utspiller seg i statsfrie rom der statsmakten er brutt sammen eller har svak autoritet og liten kontroll over landdistrikter, byer og bydeler.

Når krig utspiller seg i fraværet av statsmakt, faller det institusjonelle skillet mellom krig og andre kollektive voldsformer bort. Skillet mellom krig utad og håndhevelse av orden innad, er knyttet til statlig organisering. Det var statsmakten som etablerte det skarpe skillet mellom krig på den ene siden og gruppevold, blodhevn, mafiakamper, overfall og drap på den andre. Uten statsmakt blir skillet flytende og gråsonen mellom voldsformene større.

Mange av de nye krigene utspiller seg i regioner med oppløst eller svekket statsmakt. Aktørene er private og halvprivate grupperinger: krigsherrer, opprørsbevegelser, organiserte kriminelle, leiesoldater, dødsskvadroner og terrorister. Konfliktdynamikken ligger nettopp i forbindelseslinjene og gråsonen mellom tradisjonell krig og ikkestatlige voldsformer. Voldskriminalitet er ikke krig, men befinner seg, der statsmakten er oppløst, på en flytende skala mellom krig og fred. I mer eller mindre statsfrie rom er kriminell og politisk vold ofte vevd sammen, og inngår i videre voldsklynger. Mange av vår tids vanskeligste konflikter, der norske og internasjonale styrker deltar, er verken krig eller fred i tradisjonell forstand.

Jeg definerer krig som organisert, kollektiv vold i større skala. Dette fanger inn krigshistoriens variasjoner, så vel stammekrig som ridderkrig, kolonikrig og statskrig. Historiske og samfunnsmessige forhold avgjør hvor organisert volden må være, og i hvilken skala den må utfolde seg for at vi med rimelighet skal kalle det krig. Såpass komplisert blir det dessverre når vi forlater det statssentrerte krigsbegrepet og kaster blikket bakover i tid og utenfor velordnede deler av verden.

Ut fra denne krigsoppfatningen er Norge i krig i Afghanistan, selv om vi ikke er i krig med den nokså virtuelle afghanske regjeringen. Selvsagt er vi det. Jeg plasserer ikke krigen «lysår unna Norge», som det står i omtalen. Jeg overveide faktisk å sette et uttrykkelig ja som svar på dette spørsmålet, men kom til at det ville være overtydelig og unødvendig. Dumt, når jeg ser hvordan teksten kan leses.

Og de aldeles nye tankene om krigføring? I moderne militær strategi er det ganske riktig begreper som nettverksbasert krig og lignende. Her traff jeg et valg og utelot en mer inngående diskusjon av militær tenkning og teknologidrevet strategi. Den avgrensningen har jeg redegjort for og den står jeg fast ved.

Det følger ikke av min diskusjon av krig og statsoppløsning at mer stat gir mindre krig. Jeg sier adskillig om statskriger. De er fortsatt med oss. Geopolitiske omslag kan på nytt gi stormaktskonflikter høyere profil. I vår verden er det parallelle utviklingslinjer og viktige koblinger mellom kamper i statsfrie rom, terroranslag mot regjeringsmakt og rivalisering mellom stater. Krigen har mange ansikter, nå som før.

Øyvind Østerud, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo