Høyrepopulisme
Diskusjoner om populisme i norsk offentlighet er et begrepsmessig minefelt, ikke minst fordi populisme i stor grad er blitt ensbetydende med Fremskrittspartiet og dets politikk. I Morgenbladet 26. februar gjengis en samtale mellom Cathrine Holst og Asle Toje om «populisme i det anti-elitistiske Norge». I intervjuet angriper Toje en av de få forskningsbaserte bidragene om høyrepopulisme i Vest-Europa på norsk, og hevder at begrepet høyrepopulisme er «oppkonstruert». Han er sjokkert over at boken antyder at Frp «utgjør en del av de samme strømningene» som italienske Lega Nord og østerrikske FPÖ, og at boken forsøker å «slå Frp i hartkorn med fascister». Vel, han kan ikke ha lest boken særlig godt.
Ingen benekter at Carl I. Hagen i mange tilfeller har vært en sivilisatorisk lysfontene i forhold til ledere som Umberto Bossi, Jörg Haider eller den mer kjente Jean-Marie Le Pen. Likevel er det fellestrekk som gjør at vi kan snakke om en norsk variant av høyrepopulisme. Det gjelder for eksempel en utpreget «folk flest versus eliten»-retorikk og presentasjonen av seg selv om det eneste reelle alternativet. Men viktigst av alt: Partiet mobiliserer på akkurat de samme sakene som sine europeiske motstykker. Innvandringsskepsis, lov og orden og generell politikerskepsis er alle tre typiske kjennetegn ved alle høyrepopulistiske partier (alle disse trekkene finnes ikke hos Toryene i Storbritannia eller danske SF slik Toje ser ut til å mene. Danske Venstre derimot har definitivt adoptert mye av den høyrepopulistiske retorikken, sannsynligvis for å demme opp for Dansk Folkeparti). Det finnes selvfølgelig også noen markante forskjeller slik det ofte gjør mellom partier som sokner til samme partifamilie.
Frp har satset tungt på partibygging og skolering, kvittet seg med ekstreme nasjonalister (Hedstrøm, Kleppe med flere) og nærmet seg andre partier. I tillegg har partiet beholdt skatteprotestprofilen lenger enn partiene på kontinentet, selv om den kanskje var tydeligere på 1990-tallet da ultraliberalistene fremdeles var en markant del av toppledelsen. Det er imidlertid lettere å kombinere skattereduksjon med en utbygd velferdsstat når man vil bruke mye mer av tilgjengelige oljepenger enn de andre partiene. At Frp skulle være en sykdom eller kreftsvulst som må fjernes (slik svenske forskere gjerne snakker om Sverigedemokraterna), er også for lengst lagt til side, selv om det fortsatt finnes mye politisk motstand mot partiet. Tojes stråmann er død for lenge siden. Jeg minner bare om at Høyre tok til orde for et mulig regjeringssamarbeid med Frp på landsmøtet i 2009.
Så, noen ord om Frps vekst, siden Holst «ikke synes andre får sagt så mye lurt» om dette partiet. Forenklet kan vi si at partiers suksess er avhengig av minst tre forhold: etterspørsel, tilbud og institusjonelle barrierer, hvorav de to første i praksis selvfølgelig er vanskelig å holde adskilt. Institusjonelle barrierer forklarer for eksempel godt hvorfor vi mangler et høyrepopulistisk parti i England, hvor valgordningen (flertallsvalg i enmannskretser) setter en effektiv stopper for nye protestpartiers suksess. Holst mener videre at avstanden mellom folk flest og eliten er liten her til lands, noe som gjør Frps generelle elitekritikk lite troverdig. Mulig det, men dette må jo sees i lys av aksepten for nettopp politisk elitisme i et land med lange egalitære tradisjoner slik som Norge. Maktutredningens (1998-2003) funn antyder at nettopp denne egalitære tradisjonen utfordres gjennom en tilbakevendende aristokratisk kritikk av folkemeningen som «ustabil, selvmotsigende, kortsiktig og intolerant». Resultatet er en gjensidig mistillit: Åtte av ti i Norge mente at politiske partier ikke er til å stole på.
Med synkende medlemstall er det nærliggende å knytte mistilliten til partienes sviktende funksjon som integrerende medlemsorganisasjoner. Videre peker Holst på at Arbeiderpartiets «høyredreining» heller ikke kan forklare Frps vekst fordi sosialdemokratiske partier har gått lengre til høyre i andre land. Nei, det forklarer ikke hele veksten (Frp får jo hovedsakelig velgere fra Høyre, og i det siste fra KrF). Hovedproblemet med teorien er imidlertid at den ikke forklarer hvorfor nettopp Fremskrittspartiet er blitt så store. Da må vi snarere se på hvilke saker som preger den politiske dagsordenen. Når de dominerende partiene (og mediene) lar verdispørsmål dominere det offentlige ordskifte, til tross for at for eksempel klasseskillene øker, er det ikke rart at sosiologen Seymour Lipsets «autoritære arbeiderklasse», sammen med andre politikerskeptiske velgere, heller søker til det innvandringsskeptiske outsiderpartiet Fremskrittspartiet – et parti som på en troverdig måte, og i økende grad, tilbyr de standpunktene velgerne etterspør for øyeblikket.
Anders Ravik Jupskås
Stipendiat ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo og bidragsyter i boken Høyrepopulisme i Vest-Europa (2009)