Ekteskapsloven
Mor-far-barn-prosjektets Øivind Benestad har engasjert seg sterkt mot like rettigheter for homofile. Han skyver konsekvent barn foran seg i denne kampen, senest i Morgenbladet 18. juni, der han hevder at «farløshet og morløshet er dramatisk for norske barn og for fremtidens samfunn». Slike skremmebilder er det ikke dekning for.
Det er ingen motsetning mellom å være opptatt av barnas beste og mene at homofile kan være fullgode foreldre. Snarere tvert imot.
Med ekteskapsloven ble det åpnet for at homofile par kan vurderes som adoptivforeldre. Det innebærer blant annet at homofile fosterforeldre kan vurderes dersom fosterbarnet mister sine foreldre og adopsjon blir aktuelt. Å legge hindre i veien for slike adopsjoner og fremstille det som om slike barn blir «morløse» eller «farløse», handler om å sette egne fordommer og ideologiske kjepphester foran det som – etter en grundig og individuell vurdering – er barnets beste.
På samme måte er det viktig å legge til rette for at andre nærstående, for eksempel onkler eller tanter, ikke er avskåret fra å adoptere. I en situasjon der barn mister sine foreldre, er det ubegripelig at Benestad mener det ville vært til «barnets beste» om de i tillegg skulle mistet muligheten til å voksne opp hos dem de har sterkest tilknytning til.
Jeg avsluttet mitt innlegg 11. juni med å si meg enig med Majoran Vivekananthan i hans resonnement om at mulighet for utenlandsadopsjon ennå ikke er en realitet for homofile par. Det er viktig at dette blir mer enn en rettighet på papiret. Det er imidlertid ikke viktig fordi homofile har noen rett til å få barn, men fordi mange barn i verden trenger gode foreldre.
I mange land har homofile fått rett til adopsjon som følge av at det har vært vanskelig å finne adoptivforeldre til mange barn – og særlig til barn med spesielle behov; kronisk syke barn, barn født med hiv, og barn med funksjonshemninger. At slike barn har fått den omsorgen de har hatt behov for, har bidratt til å endre holdningen til homofile foreldre. At Benestad mener det er riktig at barn vokser opp uten foreldre som kan gi omsorg og kjærlighet enn at de vokser opp med to foreldre av samme kjønn, sier mye om hans menneskesyn og manglende opptatthet av «barns beste».
Bruk av surrogat reiser noen etiske problemstillinger, men Benestads motstand er basert på premisser jeg ikke kan akseptere. Han legger til grunn at barn som er født ved bruk av surrogat «frarøves» en av sine foreldre og representerer et problem for samfunnet. I tillegg mener visst Benestad at sæd- og eggdonasjon er vesensforskjellig. Jeg følger ingen av disse resonnementene. De etiske dilemmaene ved surrogat, er knyttet til kvinnen som bærer frem barnet, ikke til foreldrenes egnethet eller hvilken type celle som doneres for at barnet skal komme til verden.
Amerikanske undersøkelser viser at homofile har barn. Cirka 30 prosent av kvinnelige par og cirka 20 prosent av mannlige par rapporterte så tidlig som i 2000 at de hadde minst ett hjemmeboende barn under 18 år. De dramatiske konsekvensene Benestad advarer mot, har uteblitt.
En rekke undersøkelser viser at barn med to foreldre av samme kjønn har det like bra som alle andre barn. Noen viser sågar at barn av lesbiske har det bedre enn snittet. En omfattende dansk undersøkelse der 13 500 adoptivbarn ble sammenlignet med 840 000 barn i familier med en mor og en far, skilte barna med to mødre seg positivt ut.
Benestad spør retorisk: «Hvor er barnet blitt av?» Det er en utfordring det er grunn til å sende i retur. For Benestad fokuserer ikke på barna, men kun på foreldrene. Det er en kurant sak at Benestad har synspunkter på hvordan folk lever, men det er uakseptabelt at han gjemmer seg bak «barnas beste».
Håkon Haugli
Stortingsrepresentant og leder av Arbeiderpartiets homonettverk