Hva drømmer homofile aktivister og deres medspillere om? LLH og Skeiv Ungdom gir dette svaret: De drømmer om et multiseksuelt samfunn der den forhatte heteronormen er avskaffet, og der alle samlivsformer blir behandlet som like verdifulle, naturlige, normale og barnevennlige. Å leve hetero, homo, bi, poly, trans eller single går ut på ett – både for barna, for de voksne og for samfunnet. Med andre ord: en grenseløs etisk relativisme med samlivsmessig anarki som resultat.
Homodrømmen innebærer at alle norske barn i skole og barnehage skal indoktrineres i denne nye og barnefiendtlige ideologien. Fra treårsalderen skal våre barn og barnebarn lære at alle familiekonstellasjoner er like bra. Slekt og blodsbånd spiller egentlig ingen rolle, for verken mor eller far er unike eller nødvendige. De kan begge byttes ut med en annen person, gjerne av motsatt kjønn. Begreper som norm og unntak, normalt og avvik er avskaffet. Departementet har nylig sendt ut lærerveiledninger til skoler og barnehager i tråd med denne tankegangen.
I et innlegg 18. juni prøvde jeg å sette ord på denne konsekvensrike kulturkampen. Utgangspunktet var debatten om surrogatmødre, der homofile menn krever retten til å skaffe seg barn på kunstig vis. I den kjønnsnøytrale ekteskapsloven har kvinnelige par fått rett til kunstig befruktning og farløse barn. SV har programfestet at også single kvinner må få samme mulighet. En del homofile menn krever nå rett til morløse barn ved hjelp av surrogatmor og det kommersielle barnemarkedet. Både planlagt farløshet og morløshet påstås å være til barns beste.
Håkon Haugli er leder for Arbeiderpartiets homonettverk. Han likte dårlig det jeg skrev og kom 25. juni med et motinnlegg. Underlig nok skrev han mest om adopsjon, noe jeg ikke nevnte med et ord. Ved adopsjon avhjelper man en nødssituasjon der barnet har mistet sine foreldre. Ved surrogatmor for homofile menn og kunstig befruktning for lesbiske kvinner bidrar staten til å skape nødssituasjoner: Barn blir fratatt retten til å kjenne begge sine foreldre.
Haugli skriver at homofile har barn. Han siterer noen udokumenterte amerikanske tall fra 2000. Tallene ligger skyhøyt over det som ble avdekket i den store NOVA-rapporten 1/99, «Levekår og livskvalitet blant homofile»: ti prosent av lesbiske kvinner og en prosent av homofile menn bodde med barn under 18 år. Hvorfor ikke bruke de beste norske kildene, Haugli? Ifølge Statistisk sentralbyrå ble det født rundt 250 barn i lesbiske forhold fra 1993 til 2009.
Haugli er i godt selskap når han argumenterer i typisk postmoderne ånd. Ingenting ligger fast. Ekteskap og foreldreskap, biologi og mor-far-barn-triangelet kan dekonstrueres og fylles med nytt innhold. Mor-far-barn-relasjonen er ingen grunnstruktur i natur og menneskeliv, men bare en tilfeldig og menneskekonstruert variant. Tragisk nok trodde stortingsflertallet på denne løgnen. Hadde Harald Eias Hjernevask-programmer kommet et par år tidligere, ville Stortinget kanskje ha gjennomskuet bedraget.
Haugli påstår at mitt forsvar for mor-far-barn-relasjonen bygger på fordommer og skremselsbilder. Om dette er sant, får leserne bedømme. Mye tyder på at oppfyllelsen av homodrømmen er nærmere enn mange tror. På sikt kan den vise seg å bli både barns, foreldres og fremtidens mareritt.
Øivind Benestad