Postmodernismen
Jeg blei gjort oppmerksom på at det sto en tekst i Morgenbladets første julinummer om postmodernismen der jeg var nevnt. Det viste seg å stemme. Det var også det eneste som stemte med artikkelen. Kulturredaktør Lena Lindgrens kommentar «Anonyme analytikere og smertelige kjønnsskifter» er full av feil. «Afghanistan-krigen finner ikke sted. Eller: alt er tekst. Eller: biologisk kjønn finnes ikke» lanserer hun som «postmodernismens læresetninger». Selv skal jeg visstnok representere læresetningene på litteraturvitenskapens område.
Læresetninger? Hva var postmodernismen? spurte jeg sjøl allerede for tjue år siden i en leksikonartikkel. Én ting er sikkert: postmodernismen har ingen læresetninger. Begrepet oppsto innenfor anglosaksisk litteraturvitenskap som betegnelse på en sidestrømning i modernistisk litteratur, nær sagt som en slags «annen fornuft» innenfor det moderne. Å snakke om postmodernisme som «paradigmeskifte», er nonsens. Det postmodernes fremste analytiker, Jean-François Lyotard, skriver at «det postmoderne er ikke det moderne i avslutningsfasen, men i begynnelsesfasen, og den er konstant». Utlagt: det postmoderne har fulgt det moderne som en skygge. Som en alternativ konstruksjon av historie, estetikk og filosofi siden Kant. Lyotards hovedverk hadde tittelen La Condition Postmoderne: Rapport du Savoir (Den postmoderne situasjon: En rapport om kunnskap). Det rommer ingen læresetninger.
Som tittelen indikerer, dreier det seg om en analyse av kunnskapens status i det postmoderne samfunnet. Hovedtesen var at de store fortellingene hadde forfalt, slik kunne en nå se de andre, marginaliserte fortellingene som hadde løpt parallelt med de universalhistoriske gjennom det moderne. Skal en tilbakevise Lyotard, bør en ha sterkere skyts enn Lindgren, som påstår at «postmodernismen har mange svakheter», at den er «respektløs overfor virkelighetens problemer» og er «useriøs og uskolert når det kommer til realpolitikk». Ettersom disse karakteristikkene tydeligvis også er ment å ramme undertegnede litteraturprofessor, tillater jeg meg å nevne at mine forskningsområder har vært og er blant annet de nye krigene og justismord og at jeg også var en av initiativtagerne til kampanjen «Nei til Nye Nato», som vi danna som reaksjon på Kosovokrigen og som for øvrig førte til en underskriftskampanje med fem hundre ledende norske politikere, kunstnere og intellektuelle. Så mye om Lindgrens påstand om det useriøse og uskolerte når det gjelder realpolitikk.
Lindgren snakker om postmodernismen som «et tenkesett». Bortsett fra at det er feil, er det hun sier om det også forfeilet. Lindgren mener tydeligvis at postmodernisme, hva det nå er, er det samme som dekonstruksjon: dekonstruksjonen er «retningens primære verktøy». I så fall kan ikke postmodernismen ha vært utbredt i Norge, fordi dekonstruksjonen aldri har vært det. Eller: la Lena Lindgren nevne de viktigste norske dekonstruksjonistene? Hva var dekonstruksjonen? Nevner jeg to navn, Paul de Man og Jacques Derrida, er det bare å si med Bjørn C. Ekeland, postdoktor ved Universitetet i Bergen, at disse aldri har hatt gjennomslag i Norge, tvert imot har de blitt motarbeidet av de fleste fra første stund. Meg bekjent er det min egen internasjonale forskningsgruppe på justismord, Bergensskolen, som arbeider med dekonstruktiv nyretorikk. Og vi skammer oss ikke.
Det mest interessante med Lindgrens artikkel er likevel hvordan hun slår seg selv på munnen. Hun tror visst ikke at språket skaper virkeligheten. Men den virkeligheten hun skriver om, finnes i det store og hele bare i hennes egen artikkel. Og faktisk er artikkelen hennes noe av det mest postmodernistiske jeg har lest, postmodernisme da forstått slik klisjeen vil ha det til: anything goes. Men det er ikke slik at en kan si hva en vil om hvem som helst om hva som helst. Derfor dette svaret.
Arild Linneberg
Professor i litteraturvitenskap, UiB