Jeg pleier å henvende meg til internett i andreperson. «Du internett?» pleier jeg å skrive. «Du internett, vet du hva?» Jeg vet at jeg ikke egentlig henvender meg til internett når jeg skriver det. I dette tilfellet er internett et samlebegrep for alle leserne på virrvarr.net, samt alle tilfeldige besøkende som skulle finne på å stikke nesen innom. Det er en forsamling jeg kjenner godt nok til at jeg føler at vi er dus.
Det er annerledes med denne teksten. Jeg kan ikke skrive «Du Morgenbladet?», fordi Morgenbladets lesere og jeg aldri er blitt introdusert. De faste bloggleserne mine har fått med seg de siste syv hundre tekstene jeg har skrevet. Det er svært få andre skribenter som er velsignet med en så trofast følgerskare. Du som leser dette vet ikke annet om meg enn det som står i bylineteksten, samt hva denne kronikken kan si deg. Jeg låner oppmerksomheten din i ti minutter, og jeg har bare én sjanse til å gi deg et førsteinntrykk. Du kan ikke trykke på en lenke for å komme til «Anbefalte tekster av Ida Jackson» om denne her skulle vise seg ikke å falle i smak. Bloggleserne og jeg har hatt et forhold i fire år, og jeg vet hva som interesserer dem og provoserer dem. Å skrive på papir er å ha en one-night stand med en ukjent leserskare.
Du leser denne teksten fordi du har et forhold til institusjonen Morgenbladet, ikke fordi du vil lese noe av Ida Jackson. Og om du kjeder deg nå, kan du bare bla videre til neste side uten at jeg får vite det. Jeg har ikke statistikk over hvor lenge du befant deg på arket. Når du skriver på papir, er det salget som teller. Det er egentlig det samme for meg om du leser boken min, så lenge du kjøper den. Jeg får pengene uansett. Det er annerledes med bloggen: Der er oppmerksomheten din den eneste valutaen du har, den eneste valutaen jeg kan cashe inn i noe annet senere.
Det betyr at jeg kan skrive kjedeligere på papir: Har redaktøren akseptert en artikkel, får den være med i bladet selv om du ikke gidder å lese den. De dårlige tekstene mine kan bæres av en større og sterkere institusjon enn meg, av merkevaren Prosa, av merkevaren Dagbladet. Om du gjesper deg gjennom to blogginnlegg, har jeg mistet en leser permanent. Jeg sier ikke opp abonnementet mitt på Morgenbladet selv om jeg kjedet meg et nummer. Kort sagt: Å blogge er vanskeligere enn å skrive på papir. Å gå fra det ville nettet til det etablerte papiret er som å gå fra å være selvstendig næringsdrivende til å bli fast ansatt: På bloggen må jeg ordne alt selv og kan bestemme alt selv. I tradisjonelle medier blir markedsføring, salg, språkvask, layout og korrektur ordnet for meg, i bytte mot at jeg lover ikke å bruke ordet «pule» når jeg skriver et kåseri for P1. Papirskribenter jobber bare med tekst. Bloggere har ansvar for alt.
Det fine med å skrive for tradisjonelle medier, er at alle som skriver der vet at de uttaler seg offentlig og kan bli kritisert. Som blogger må du ha din egen «Vær varsom»-plakat ovenfor dine medbloggere. Vet denne personen at det de sier kan leses av alle vennene deres på Facebook, ikke bare av bestevennen som kommenterer? Er denne personen på nett for å diskutere eller for å rope om hjelp? Er dette noen som er interessert i å ha en samtale, eller er de her for å oppføre seg dårlig for moro skyld?
Det er bare dine egne sosiale ferdigheter som kan hjelpe deg å avgjøre de spørsmålene på internett, mens du kan regne med at Gudmund Hernes vet at han uttaler seg i det offentlige rom når teksten hans står på baksiden av Morgenbladet. Du kan angripe hvem du vil i de tradisjonelle mediene, fordi du vet at alle er der med vilje. Det er ingen forvirrede tanter og onkler som tror at å sende inn bilder av fødselsdagsbarnet til lokalavisen gjør at bare fødselsdagsbarnet har tilgang til å se det selvsamme bildet når det har kommet på trykk. Alle vet hva en avis er og hvordan en avis fungerer. Internett er fullt av godt voksne mennesker som går i fint selskap uten bukse på, fordi de ikke er sosialisert til den nye medievirkeligheten.
Det er ensomt å skrive på papir. Du sender teksten ut i verden, og vet den snart skal resirkuleres og bli eggekartong. Når jeg skriver på nett, vet jeg at det kommer til å ligge i Google så lenge serveren er oppe. Sånn sett er det frustrerende å skrive for papirtidsskrifter. «OK,» tenker jeg. «Nå selger jeg denne ideen til noen som har færre lesere enn bloggen, til et format som kommer til å leve kortere enn tekstene på bloggen, og jeg selger det for penger og prestisje. Nå skriver jeg for det smale publikummet og papirkurven deres.» Sånn sett er bøker det gjeveste papirformatet. Ingen lager eggekartonger av bøkene sine, de får leve lenge i hylla.
Samtidig har bøker andre problemer, særlig for en som forsøker seg på å skrive allmenn sakprosa: Den står så vanvittig alene, og fotnotene føles mer som en hyggelig gest enn som en hjelpsom pekepinn videre til kildene. Når jeg leser noe på nett, åpner jeg alltid kildene og tar en kikk. Jeg går ikke på biblioteket og begynner å bla etter en kilde fra en papirbok med mindre jeg tror noe er alvorlig galt. Papiret er et lite kildekritisk medium, og du kommer unna med mer tull på papir enn du gjør på nett. Redaktørene dine er få, fagkonsulenten er bare et menneske, men tusen kritiske lesere kan plukke fra hverandre hva som helst i løpet av minutter.
Og det fine på nett er at du kan gå inn og endre feilen de fant etter at du har publisert. Jeg har funnet flere pinlige feil i papirboken min etter at den kom fra trykk, og de må bare være der. Jeg må bare lære meg å lide med det uredigerbare og ferdige, lære meg å gi slipp. Jeg får ikke oppdatert boken med tilleggsinformasjonen jeg fant etter sistekorrekturen, jeg får ikke omformulere setningen kjæresten min lo av da han satt med boken i sofaen. Og jeg må finne meg i at de fleste som leser den, ler uten at jeg får vite om det.
For det er den største forskjellen på nett og papir: Jeg får ikke vite hva du synes med mindre du blir så provosert at du må skrive et brev til bladet. Innsiktsfulle tilleggskommentarer, skryt, forsiktig kritikk og inspirerte tilrop eller eventuelle latterbrøl når ikke meg – med mindre du sender meg en e-post. Hvis du går inn på tenåringsbloggene på blogg.no, vil du se at nesten alle innleggene avslutter med et spørsmål.
Grunnen er enkel: Når jeg publiserer en tekst på bloggen min, er den ikke egentlig avsluttet før diskusjonen har gått sin gang i kommentarfeltet. Jeg tror at hovedgrunnen til at journalister blir så stresset av å ha kommentarfelt i nettavisen, er at de er vant til at teksten er ferdig når den er publisert. Et blogginnlegg uten kommentarer ser stusslig ut, det er nesten mislykket på samme måte som en Facebook-oppdatering uten kommentarer eller tomler opp er kjipere enn en mye diskutert og omtalt. Å skrive i sosiale medier er å starte samtaler. Tekstene på bloggen har plass til lesernes innspill, de er åpne, de slutter med spørsmål og problemstillinger. Å skrive på papir, er å skrive ferdig. Denne teksten må ha en konklusjon, ikke et «hva tror du, Morgenbladet?».
Ida Jackson driver Norges tredje best besøkte blogg, «Revolusjonært roteloft» (www.virrvarr.net). Jackson har skrevet utførlig og personlig om psykisk sykdom og overgrep. Hun er medforfatter av sexboken Jenter som kommer (Spartacus 2008, med Maren Kristiane Solli) og aktuell med boken Sosiale medier: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset (Aschehoug).