Forskning
Det såkalte Fagerbergutvalget skal se på om vi får nok forskning igjen for de midlene vi bruker. Jeg hørte utvalgsleder Jan Fagerberg på LOs Forskningspolitiske konferanse 28. januar. Særlig ett av hans forslag til løsninger bør problematiseres.
I universitets- og høyskolesektoren er deler av tildelingen til institusjonene såkalte «resultatbaserte» midler (RBO), et element i de styringssystemene som kalles New Public Management. Innen forskning får man tildelt midler etter publiserte artikler, dersom disse er publisert i tidsskrifter som er godkjente i ulike kategorier. Fagerberg dro også inn bruk av siteringer for å måle kvaliteten på den enkelte artikkel. Han problematiserte ikke om dette faktisk var fullgode mål på det som er sektorens formål: kunnskap.
Som et av sine hovedmomenter dro Fagerberg frem som et problem at de incentivene som ligger i RBO-ordningene ikke alltid føres nedover i organisasjonen på samme måte som departementet fordeler midler ut til de enkelte universiteter og høyskoler. Ja – han dro spesielt frem det at individuelle forskere ser lite til disse midlene – «det er et problem», sa Fagerberg. For oss innen sektoren som også driver med undervisning, gjenkjenner vi tenkningen som ligger bak en slik problemformulering som behaviorisme. Men både pedagogikken og kunnskapen om mennesker og samfunn har kommet litt videre siden enkelte trodde vi mennesker fungerte som bikkja til Pavlov. Vi vet at mennesker ikke er maskiner som publiserer når du putter på en tier.
Tvert om: med denne type byråkratisk regnearkkontroll og rapportering føler ansatte seg utsatt for mistillit, og da forsvinner motivasjonen. Den indre motivasjonen til å drive med kunnskapsutvikling i ulike former synker når alt fokus kommer på indikatorene, og folk tilpasser seg på uintenderte måter. Du får for eksempel oppstykking av forskning i såkalte LPU-artikler (Least Publishable Unit). Du vil i enda større grad få klikker av forskere som gir hverandre medforfatterskap og refererer til hverandre og slik jakter etter poeng på kynisk vis – indikatorene blir målet – ikke kunnskapen.
Ville man foreslått lignende strukturer også innenfor utdannelse? Hvor målstyringspengene føres ned til den enkelte ansatte med utgangspunkt i undervisningskomponenten – slik at jo flere studenter jeg stryker når jeg retter eksamen – jo mindre midler får jeg tilgjengelig? Eller blir bukk-havresekkproblematikken for overtydelig der? Vi må komme oss bort fra denne regnearkmetoden å styre forskning og utdannelse på. Enkle regneark er uegnet for å styre komplekse sosiale systemer.
Ronny Kjelsberg
Sekretær, NTL Universiteter og Høgskoler