«Fjordman» er ikke eneste norske eksportør av konspirasjonsteorien Eurabia. Walid al-Kubaisi er Norges mest slagkraftige Eurabia-konspiratoriker.
Mot slutten av fjoråret ble al-Kubaisis alarmistiske film, Frihet, likhet og det muslimske brorskap, lansert. Midt mellom barnevogner med muslimske barn vandret al-Kubaisi i filmen og spekulerte selv og gjennom sine meningsfeller i hvordan muslimer planlegger å islamisere Europa med barnefødsler, demokrati og religionsfrihet som våpen. Med andre ord var filmens bærebjelke faren for Eurabia – konspirasjonsteorien om at muslimer innen få tiår kan bli majoritet i Europa og slik planlegger å islamisere kontinentet.
I filmen ble det påstått at muslimer kan komme i flertall om 40–50 år og at Europas muslimer representerer en tikkende demografisk bombe. Oppskriftsmessig ble den europeiske venstresiden beskyldt for å gjøre knefall for islam og i praksis lukke øynene for hvilken fare dette innebærer for Europas fremtid. Avslutningsscenen i filmen viste muslimske jentebarn i en 17. mai-feiring mens al-Kubaisi spør seg selv om vi er villig til å forsvare friheten.
Det kreves ikke mye fantasi for å se parallellene mellom budskapet til al-Kubaisi og andre Eurabia-ideologer som Bat Ye’or, «Fjordman», Robert Spencer og Mark Steyn. Filmen har således også likhetstrekk med de konspiratoriske elementene i terroristen Anders Behring Breiviks tankegods, og terroristen bruker da også al-Kubaisi som sannhetsvitne i sitt famøse manifest. Al-Kubaisi er på sin side uklar når det gjelder hans oppfatning av terrormanifestet og kan tolkes som om han ikke er udelt negativ til innholdet. I Klassekampen 27. august ergrer al-Kubaisi seg over at «det er ’kriminelt’ å si at det fins en setning i Breiviks manifest som er riktig» og mener at manifestet også inneholder «fakta» i tillegg til «paranoide tanker og sammensvergelser».
Det er naturligvis ingen forbindelse mellom al-Kubaisi og Behring Breivik, og al-Kubaisi kan ikke beskyldes for å være inspirasjonskilde for terrorister. På den annen side er det i et samfunnsperspektiv sentralt å forstå hvilken påvirkningskraft al-Kubaisis mistenkeliggjøring og grupperetorikk kan ha på offentlig islamdebatt og klimaet i befolkningen. Filmen hans ble vist i beste sendetid på TV 2 og bedømt ut fra utallige seeres twittermeldinger og kommentarer på diverse nettsteder, deriblant de store nettavisene. Den ble av mange sett på som en endelig bekreftelse på at muslimer er illojale borgere som kan legge Europas og Norges identitet i grus.
På dette viset ble filmen en leksjon i hvordan udokumenterte påstander aksepteres som sannhet og former holdninger og tanker. Slike demagogiske budskap kan fungere som massesuggesjon i folkemassene, fordi de dehumaniserer en minoritet som trojanske hester i Europa med utbredt praktisering av dobbelttale for å lure «naive europeere».
Filmen ble ukritisk applaudert av profilerte islamkritikere som Human Rights Services Hege Storhaug, det islamofobe nettstedet document.nos redaktør Hans Rustad og fremskutte Frp-ere som Siv Jensen. Heller ikke professor i sosialantropologi Unni Wikan hadde nevneverdige motforestillinger til filmen.
Det hadde imidlertid filmanmeldere, kommentatorer og forskere, hvilket gir håp om hvordan debattkulturen kan bli etter 22. juli. For å debattere islam eller flerkulturalitet må vi ikke slutte med etter terroraksjonen, men vi må stille et mye sterkere krav til at debatten er opplyst, kunnskapsbasert og ikke virker demoniserende. I motsatt fall vil den liberale rettsstaten gradvis undergraves.
Mohammad Usman Rana
Cand.med.