Marta Steinsvik
I sitt innlegg i Morgenbladet 27. januar fastholder Solbrekken at Marta Steinsvik ikke var en jødehater. Hun mener at vi i tilfellet Steinsvik bør lage oss en sjelden distinksjon. Argumentasjonen hennes er som følger: Selv om Steinsvik i perioder spredte antisemittisk propaganda, var det ikke slik at hun hatet hele det jødiske folk. Til tider skal Steinsvik faktisk ha uttalt seg positivt om jøder. Hun gjorde seg også til talsmann for opprettelsen av en jødisk stat. Det virker ikke som om Solbrekken er klar over at dette, som hun omtaler som Steinsviks mer forsonende holdninger til jøder, var en helt vanlig retorikk brukt av antisemittiske tenkere i mellomkrigstiden. At Steinsvik støttet opprettelsen av en egen jødisk stat, viser for øvrig at hun ikke anerkjente de norske jødenes «norskhet», hun anså dem for å være et fremmedelement som ikke hørte hjemme i Norge. Steinsviks holdninger til jødene er neppe så sjeldne som Solbrekken vil ha det til.
Solbrekken kan også opplyse om at Steinsvik hovedsakelig tok for seg «aktuelle temaer som ble debattert i Øst- og Mellom-Europa» på sine foredragsturneer. Dette gjør meg nysgjerrig. Er det Steinsviks antikatolske propaganda Solbrekken da henviser til? Som for mange bekjent var det ikke bare «jødeproblemet» Steinsvik engasjerte seg i, men også i bekjempelsen av «den katolske fare». Hennes rabiate angrep på katolisismen førte til at den katolske pastor Riesterer gikk offentlig ut og omtalte henne som «en løgnfabrikant i helvedes tjeneste». Dette ble for sterk kost for Steinsvik, hun anmeldte ham derfor for ærekrenkelser. I den påfølgende rettssaken sto Steinsvik på vaklende teologisk grunn og uten mulighet til å bevise de grove beskyldningene sine. Ingen av de sakkyndige hun kalte inn som sannhetsvitner, kunne gå god for påstandene hennes. Riesterer ble frikjent og Steinsvik ble pålagt å betale sine egne og statens saksomkostninger. Steinsvik var tydelig misfornøyd med utfallet og anket dommen helt til høyesterett, der den ble stående. Blant norske katolikker ble dommen sett på som en seier, en formell bekreftelse på at ytringsfriheten var et gode, som også gjaldt landets katolske minoritet. Likevel tolker Solbrekken denne saken som en av Steinsviks seiere.
Solbrekken forsøker videre å underminere Kjetil Braut Simonsens argumentasjon, ved å rette en anklagende pekefinger mot HL-senteret. Jeg ser meg nødt til å opplyse Solbrekken om at «Jøden som kulturell konstruksjon» er et tverrfaglig prosjekt som i aller høyeste grad tar konsekvensen av at «jødeforfølgelsen ikke lar seg uttømme av en akademisk disiplin alene». Jeg tror også at hvis Solbrekken hadde tatt seg tid til å lese publikasjonene som kommer fra HL-senteret, hadde hun funnet lite av de såkalte selvhevdende, selvrettferdige og aggressive holdningene som hun antyder at HL-senteret besitter.
Iris Kvellestad,
Masterstipendiat ved HL-senteret