Deler av det kogntive adferdsterapimiljøet tenderer i dag mot imperialisme.
PSYKOLOGI
Morgenbladet skriver fredag 9. mars en meget interessant og bredt orienterende artikkel om kognitiv terapi. Det er viktig at allmennheten får kjennskap til behandlingsmodellene som utgjør tilbudet innenfor psykisk helsevern, og det ideologiske grunnlaget for de prioriteringer som her blir gjort. Et kritisk moment er imidlertid at det lett fremstår som om behandlere (og dermed pasienter) må gjøre et valg mellom Aaron T. Beck og Sigmund Freud, mellom forskningsbasert terapi og terapi basert på tradisjon alene.
Slik er det heldigvis ikke. Vi er i en historisk situasjon hvor vi har mulighet til å gi allmennheten langt flere forskningsbaserte psykoterapier enn det som skisseres i Morgenbladets artikkel – slik som for eksempel emosjons- og erfaringsfokusert humanistisk psykoterapi, mentaliseringsbasert terapi, tids-avgrenset dynamisk psykoterapi, og relasjonell og interpersonlig psykoterapi.
Disse har til felles at de tar utgangspunkt i emosjon og relasjon like mye som tanke. Psykiske vansker er uunngåelig – også emosjonelle og relasjonelle vansker – og sett fra vårt synssted blir det problematisk å skulle anta a priori at «tanker» er det rette angrepspunkt for terapeutisk intervensjon. Å være en emosjons- og relasjonsorientert psykoterapeut innebærer på ingen måte å si nei til vitenskap. Forskningsfronten i feltet er langt fra bare innrettet mot forskning på kognisjon, men like mye mot emosjon og relasjon, både innenfor grunnforskning og terapi.
Kognitiv adferdsterapi er en modell som i dag er dominerende innenfor britisk helsevesen, og som er i ferd med å ekspandere kraftig også i Norge. Den har sin styrke i at den gir konkrete måter å arbeide imed konkrete symptomer. Dette er imidlertid også dens svakhet – kompleksiteten i menneskers relasjonelle, emosjonelle, eksistensielle og spirituelle problem kan ikke uten videre møtes med hjemmeoppgaver og konkrete steg-for-steg-modeller. I helsevesenet er samsykelighet og komplekse sammensatte lidelsebilder vanligere enn rene symptomer.
Vi ser også forskning som viser at forskjellen på terapeuter og terapirelasjoner har større betydning enn forskjellen på terapiretninger.
Spesialisthelsetjenesten bør kunne ta imot alle pasienter som søker hjelp slik de er, og spesialister på psykisk helse må forstå og jobbe med både emosjoner, relasjoner og kognisjoner.
Deler av det kogntive adferdsterapimiljøet tenderer i dag mot imperialisme, og stempler andre behandlingsformer som mindreverdige, ofte ved å bruke Freud som stråmann. Liknende hovmod fant en også innenfor 1960- og -70-tallets psykoanalyse, den gang denne retningen dominerte psykoterapifeltet. Torkil Berge advarer klokelig mot dette i lørdagens reportasje. Det eneste som er sikkert innenfor psykoterapi som i alle andre erfaringsbaserte disipliner: I lengden taper alltid mainstream.
Per-Einar Binder
Professor, Institutt for
klinisk psykologi, UiB
Helge Holgersen
Førsteamanuensis, Institutt for
klinisk psykologi, UiB
Christian Moltu
Psykolog og forsker, Helse Førde,
førsteamanuensis II, Institutt
for klinisk psykologi, UiB