Heller ikke afrikanere oppfører seg som bananfluer.
Kunnskapspolitikk
Biologprofessor Kristian Gundersen hevder i Morgenbladet 20. april at det er for mye angst blant humanister (og samfunnsvitere?) når naturvitere «prøver å bevege seg inn på humanistiske og samfunnsvitenskapelige enemerker». I resten av innlegget demonstrerer Gundersen hvorfor det er god grunn til slik angst. Som eksempel på denne angsten bruker han Trond Berg Eriksens anmeldelse av Jarred Diamonds bok Våpen, Pest & Stål.
Biologen Diamonds bok er nettopp et eksempel på forsøk på en biologisering av samfunnsvitenskap som det er grunn til å engste seg for. Etter å ha brukt denne boken i min undervisning i utviklingsstudier på Ås i en del år er det pussig å følge debatten om den i Norge 15 år etter at den kom ut (på engelsk).
Jeg har fått mange studenter til å skrive essays om boken ved å sette den inn i en utviklingsteoretisk sammenheng. De fleste er enige om at boken er velskrevet og at Diamond har noen interessante ideer, men at den også kan leses som eksempel på naturdeterminisme og at han ser bort fra 500 års kolonihistorie når han skal forklare hvorfor noen land er rike og andre fattige. Naturforhold kan gi noe av forklaringen, men kun å basere seg på dette blir banalt.
Videre nevner Gundersen Rwanda som et eksempel på hvordan samfunnsvitere nekter å innse at biologi kan gi gode forklaringer på samfunnsforhold. Gundersen synes å mene at det var «ren overbefolkning i et avgrenset område» som var årsaken til folkemordet i landet. Selv ikke de mest ekstreme tilhengere av biologisering av samfunnsvitenskapen vil derimot hevde at fascismens fremvekst i Europa på 1930-tallet og drapene på millioner av jøder var et utslag av overbefolkning.
For å forstå hvordan dette var mulig må man studere Europas, og spesielt Tysklands, politisk-økonomiske historie. Det samme gjelder faktisk Rwanda. For å forstå folkemordet der må man studere landets politiske og økonomiske historie. Heller ikke afrikanere oppfører seg som bananfluer.
I motsetning til hva man får inntrykk av i den norske debatten etter Hjernevask, finnes det faktisk en del samfunnsvitenskap som tar naturvitenskap på alvor og som befinner seg mellom ytterpunktene som har dominert denne debatten. Selv jobber jeg innenfor politisk økologi, som er et voksende internasjonalt fagområde forankret i samfunnsvitenskap (hovedsakelig geografi og antropologi), men som også inkluderer naturvitenskapelig kunnskap der det er relevant.
For øvrig har Gundersen rett i at om det finnes en krise innen humaniora er den heller forårsaket av nyliberalismens prioritering av «nyttige» fag enn av at biologer tramper inn på ens «enemerker». Selv om man kan få litt umiddelbar angst av slike forsøk på biologisering av samfunnsanalyse, er nok ikke den intellektuelle kraften i biologenes bidrag til slik analyse stor nok til å skape noen krise verken innen humaniora eller samfunnsfag.
Tor A. Benjaminsen
Professor i utviklingsstudier
Universitetet for miljø-
og biovitenskap