Med begrensede ressurser blir vi stilt overfor vanskelige valg hvor vi kan velge noen viktige helsetiltak, men dessverre må velge bort andre.
Global helse
Tiltak som fremmer barns helse må prioriteres fremfor annen helsebistand. Men hvordan prioritere rettferdig mellom ulike barnehelsetiltak?
Vi har i dag god kunnskap om effektive grunnleggende helsetjenester som fremmer barns helse. Stortingsmelding 11 (2011–2012) «Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken» setter fokus på å bedre dagens situasjon for mødre og barn i land med høy mødre- og barnedødelighet. I sitt innlegg i Morgenbladet 8. juni påpeker Paul R. Fife at Norge kan gjøre mye, men ikke alt, innen bistand. Når vi ikke kan satse på alle tiltak som vil bedre barnehelse, må vi prioritere. Det finnes per i dag ingen standard retningslinjer for hvilke hensyn som skal legges til grunn innenfor globale helseprioriteringer.
Hvis prosessen rundt prioriteringer skal anses som rettferdig og legitim, er det internasjonal aksept for at en skal kreve åpenhet om hvilke grunner som vektlegges når en velger et tiltak fremfor et annet. Begrunnelsene skal også være akseptable for de involverte partene. Fife framhever i sitt innlegg at Norges satsing på vaksinasjon er basert på kunnskap og ikke «fikse ideer om vaksiner». I bistandspolitikken som føres er det likevel – slik vi ser det – vanskelig å finne begrunnelser for hvorfor akkurat dette feltet er prioritert fremfor andre.
Ulike aktører har ulike meninger om hvilke barnehelsetiltak som er de beste. Prioritering baserer seg ikke på analyse av kunnskapsgrunnlaget alene, også verdivurderinger og politiske valg virker inn. Mens noen vil legge mest vekt på effekten av et tiltak, legger andre større vekt på kostnadseffektiviteten til tiltaket. Norge gir hvert år flere hundre millioner kroner til vaksinetiltak, og tradisjonelle vaksiner er vist å være blant de mest kostnadseffektive helsetiltakene i lavinntektsland (4–10 USD/sykdomsjusterte leveår).
Gjennom Gavi gir Norge også mye til pneumokokk-vaksiner (forebygger lungebetennelse) og rotavirus-vaksiner (forebygger diaré). Disse to vaksinene er dyrere og mindre effektive, kostnad-nytteraten er 70–100 USD/sykdomsjusterte leveår. Bør Norge gi støtte til universell dekning av dyre vaksiner?
Norge kan for eksempel velge mellom å satse 500 millioner kroner på en vaksine til 100 USD/sykdomsjusterte leveår eller bruke pengene på behandling av innvollsorm hos barn til 10 USD/sykdomsjusterte leveår. Valget vil få store konsekvenser for enkeltindivider. Vaksineprogrammet sparer 0,83 millioner sykdomsjusterte leveår, mens amøbebehandling sparer 8,3 millioner sykdomsjusterte leveår. Skal en da satse på vaksiner fremfor amøbebehandling?
Slike spørsmål mener vi bør diskuteres i norsk bistandspolitikk. Kanskje diskuteres det allerede, men den åpne diskusjonen mangler. Noen vil kanskje hevde at det likevel er verdt å satse på vaksiner da dette redder barn fra å dø, og at å hindre dødsfall er viktigere enn å hindre at mange barn lever lenge med innvollsorm.
Med begrensede ressurser blir vi stilt overfor vanskelige valg hvor vi kan velge noen viktige helsetiltak, men dessverre må velge bort andre. Dette er politiske valg som foretas i norsk bistands- og utviklingspolitikk i dag.
Saugstad trekker i sitt innlegg i Morgenbladet 29. mai frem at det er flere nyfødte som dør enn barn som ikke får vaksine. En kan da spørre seg om tilstander som bidrar til nyfødtdød er alvorligere enn for eksempel lungebetennelse hos 2-åringer, og dermed fordrer at vi prioriterer disse først. Mange vil stritte imot å gjøre slike sammenlikninger, men er det ikke denne type vurderinger vi faktisk gjør når vi velger noe fremfor noe annet? Vi mener norske myndigheter kan bli bedre i å dokumentere hvilke hensyn og verdivalg de vektlegger i fordelingen av bistandsmidler og hvordan prosessene foregår – og vi håper diskusjonen om prioritereringene fortsetter; det vil være til det beste for barns helse.
Ingrid Miljeteig
Kristine Husøy Onarheim
Elisabeth Marie Strømme
Kjell Arne Johansson
Prosjektet «Priorities 2020», forskergruppen Global Helse: etikk, økonomi og kultur, Universitetet i Bergen.